Indianerne i Småland

---

Stein Fossheim.

---

Det påstås så mye. For noen hundre år siden påstod noen at jorda var rund, selv om alle ved selvsyn kunne se at den faktisk var flat som en pannekake. Andre hevder at månen er en grønn ost. Denne personen som sitter lent over sin 1937 Standard Scout påstår at han er blitt redd for å kjøre fort på motorsykkel, angst for krappe svinger og tett trafikk. For noen minutter siden kjørte han i 110 km/t på en svensk motorvei i et regnvær som stoppet det meste av biltrafikken. Nei, kjære herr Bakken den holder ikke lenger!

Vi var altså på vei til det årlige International Indian Rally, som i år var arrangert av den svenske Indianklubben. Treffplassen var fornøyelsesparken High Chaparral ved Anderstorp, i nærheten av Gislaved. Reisefølget mitt var Geir Johansen (Toyota HighAce) og Ragnar E. Bakken ( Indian Standard Scout). Selv tok jeg plass i passasjersetet på Toyotaen. Bak i lasterommet stod våre røde gangere, stroppet betryggende fast, en stk. 741 og en 1924 Chief 1000 ccm. Jeg kan godt komme med gode, vel begrunnede unnskyldninger for hvorfor vi ikke kjørte på to hjul, men jeg tror vi lar det være. Veldig praktisk var det i hvert fall, med tanke på det forestående campinglivet. Vi fikk nå muligheten til å ha med campingbord og stoler, tre store sekker, to telt, et par bæreposer pils, soveposer, tre liter rødvin (selvsagt), samt ting & tang. Og et blikk framover på det sprutende regnværet gav noen nye momenter.

Motorproblemer

Ragnar ville gjerne ta følge med oss ned i gjennom Sverige. Det svartkledde råskinnet fra Jessheim, lot til å trives igjen i lærsalen på Indianeren. Av og til i den grad at vi hadde problemer med å holde følge. Rett ved Grebbestad fant vi ham imidlertid parkert i en busslomme, tittende ned på motoren med en bekymret mine. Noe var galt, den gikk kun på en sylinder. Det ble rådslått og vi fant ut at vi fikk prøve å fortsette til et overnattingssted. Heldigvis kjørte vi ikke lenge før skiltet “Stugor 3,0km” lyste opp i sommernatten. På en åker noen kilometer fra E6 hadde en bonde satt opp en håndfull campinghytter og et toalett/vaskeanlegg, en ideel løsning for oss som var såpass sent ute. Og et par hundre kroner natta var heller ingen upris for denne “stugan”.

Ragnars motorproblem skulle nå løses. Kunne det være våtsumping og varmgang? Nei, motoren var ikke full av olje. En brent ventil, kanskje? Heldigvis viste det seg kun å være en ventiljustering som hadde skrudd seg ned og forårsaket en ventilklaring på en halv centimeter. Ikke å undre seg på at det føltes som om den kun gikk på en sylinder. Ventilen ble justert til riktig klaring, og nå prøvestartet Ragnar Indianeren så ettertrykkelig at det kunne høres over hele distriktet.

Neste morgen, etter en kjapp frokost , bar det videre til Gøteborg . Indianeren foran oss måtte ha hyppige bensinstopp, da den ikke hadde reservetanken i orden. Etter seks, syv mil måtte det tankes, så det gikk endel tid på bensinstopp med påfølgende røykepause. Vi fant greit riksveien mot Borås og fortsatte østover. Motorvei hele veien, kjedelig og effektivt. Fra Borås videre i retning Gislaved. Det var nå vi fikk de virkelige regnskyllene. Himmelen mørknet og så kom syndefloden. Biler stoppet langs veikanten og slo på varselblinkeren. Vindusviskerne gikk på høygir, uten greie å få unna vannet. Foran oss så vi en enslig motorsykkelist som krummet nakken og holdt farten oppe så godt han kunne. Imponerende.

Wild West.

Gislaved er vel mest kjent for sin bildekkproduksjon, og fabrikken, som lå tett ved riksveien, var den lengste teglbygningen jeg har sett. Enda var vi ikke framme, noen kilometer senere ligger tettstedet Anderstorp, som mange forbinder med motorsport. Her ligger nettopp en av Sveriges mest kjente racerbaner. Gjennom Andertorp var veien skiltet med Indianerpiler. Ingen tvil, vi var på rett vei. Snart svingte vi av fra hovedveien og mot et stort område omkranset av høye plankegjerder. Ved veien stod gamle luftvernkanoner og damplokomotiv, og ved det som kunne se ut som et inngangsparti hang det en flykropp. Det mest framtredende var allikevel Wild West stilen, så dette var selvfølgelig High Chaparral.

Først nå møtte vi Indianerne, buldrende mot oss, med vide skjermer og glinsende crom. Førerne lett antrukket, gjerne med shorts, t-shirt og sandaler ute på prøvetur. Vi gjorde store øyne da vi stoppet foran sekreteriatet og kikket rundt oss på området. Overalt stod det Indianere, førkrigs og etterkrigs, restaurert og urestaurert. Hele Indianfabrikkens modellspekter var representert, Scout, Chief, Prince og firere, med overvekt på etterkrigs Chief. Her skulle det bli nok å utforske. Men først må vi melde vår ankomst tenkte vi og stillte oss opp i køen ved sekretæriatet. Et tysk ektepar først i køen, så ut til å ikke helt å forstå hva som ble sagt. Noen prøvde å tolke så godt de kunne på skoletysk og engelsk… “prisen var 700 svenske kroner”. Ooops!, hørte vi riktig? Syv hundre kroner for å være på treff? Lett sjokkert måtte vi grave dypere i lommeboka enn det vi hadde tenkt. Etter litt ble vi forklart at prisen dekket camping, middag på lørdag, inngangsbillett til fornøyelsesområdet og selvfølgelig deltagelse i arrangementet og da ble det kanskje ikke så ille allikevel. Skjønt, hva med de som hadde med seg hele familien? De ville få et krafig innhogg i lommeboka.

Med deltagerbeviset som strips rundt håndleddet tok vi oss ut en fredelig plett i utkanten. Her passet det å sette opp teltet og trille ut syklene fra Toyotaen. Geir og jeg tok en prøvetur ut på hovedveien for å se om alt fungerte, og det så det ut til å gjøre. Nede ved sekretæriatet fant vi en nyankommet Torkel Kristoffersen med Chief og sidevogn på tilhenger. Andre kjente fra hjemlandet dukket opp etter hvert, Arnt Grø, Espen Volle, Bjørn Selvik og Tom Hansson.

Moped Sport Scout

Ragnar så ut til å trives i Sverige. Han hadde også mange bekjente i det svenske miljøet og vi merket oss et par eldre herrer fra Skåne som stadig var innom og pratet. Noen regnbyger ble det utpå ettermiddagen og nå var det godt å sitte under bakluka til Toyotaen foran campingbordet med et krus temperert rødvin. En tur rundt på campingen kunne by på mye artig. En kar hadde restaurert en tredvetalls Chief i en lekker tofarget utførelse og syntes antagelig at dette ikke var nok, så han hadde bygd seg en mini Daytona Sport Scout av en moped. Allt utført i samme fargekombinasjon og med en grundighet det stod respekt av. Det slo oss hvor moro vedkommende må ha hatt det under byggingen av denne mopeden.

Etterkrigs Chief var som nevnt i flertall, men få var utført i den “standard” røde varianten. Det var gule, blå, grønne og i mange fargekombinasjoner. Noen hadde valgt å lakkere i hva man kaller “rainbow Chief” kombinasjonen, som er en slags jålete sak med graderte overganger mellom fargene, omtrent som en motivlakkert bil. Ikke helt min stil. Flere Indian Four var representert, bl.a. en “upside-down” firer fra 1937. Moro å se en flott restaurert Indian Prince også, denne ensylindrede 350 ccm modellen fra tyvetallet som jeg kun kjenner til en av i Norge.

Ofte tror vi i Norge at Indians kun skal trekkes fram fra under preseningen ved spesielle anledninger, poleres blanke og beundres stillestående i godt vær. Derfor var det gøy å se hvor mange tyske, svenske og andre Indianere som bar sterkt preg av lange turer og et hardt liv på veien.

Fredagen gikk mot kveld og Geir og jeg inntok to (!!) middager på kafeteriaen. En med pytt i panne og en med noe som het “klubba” et-eller-annet som vi ennå ikke vet hva var. Men det smakte godt og vi ble til overmåte mette. Ved ellevetiden dukket en ny “Norrbagga” opp ved spisestedet, tynn og hengslete, i skinndress og med dugg på brillene. Kjell Søreide, selvfølgelig. Han hadde bommet på veien og kjørt rundt i distriktet en stund før han fant fram.

Skremte kyr og motorcirkus

Teltliv kan være så mangt. Særlig med sovepose som er blitt våt av regnet. Litt søvn ble det likevel, og lørdagen opprant med sol på teltduken. En opplagt Torkel var ute på morgentur med Chief og vogn. Et ladeproblem skulle sjekkes ut og jeg spurte om å få være ballast i sidevogna. Å få sitte i en Princess sidevogn med en tolvhundre kubikks ved siden, som dunker av gårde gjennom et idyllisk Smålandsk landskap, er virkelig en stor opplevelse. Jeg sitter som en konge i en lærtrukket trone og gløtter bort på Corbinnåla som dirrende passerer 70 miles per hour. Torkel lar alt komme ut denne formiddagen, en kjapp senking av tenningen i det vi passerer en flokk kyr som ligger og tygger drøv, et smell fra uforbrent drivstoff og buskapen skvetter vettskremt av gårde.

Et av høydepunktene denne dagen var et besøk på Sala Motor Cirkus, som var på stedet med sine 1928 Indian Scouts. Her gjaldt det kjøring i tønne, d.v.s en tønne som var fem meter høy og kanskje det dobbelte i diameter. Showet startet med at eldste fører som var godt opp i syttiårene tok noen runder, deretter kom to yngre og dristigere “daredevils” fram i tønna. Det ble kjøring uten hender, med bena på styret, lesende i et Kalle Anka-blad. Som klimaks ble alle tre sendt rundt i tønna, i varierende fart og i halbrekkende vendinger. Eksosen lå tykt over området. For de som ikke har opplevd tønnekjøring, kan det sterkt anbefales.

Delemarked.

De aller fleste benyttet seg av arrangørenes tilbud om å parkere på et bevoktet område kvelden før, og ved avhenting av kjøretøyene hadde flere startproblemer etter nattens regnbyger. Klokken elleve skulle vi av gårde på en samlet tur rundt i området, men før det ble det en oppstilling, så publikum kunne beskue et par hundre Indians samlet. Det var i sannhet et mektig inntrykk. Som forutinntatt Indianfrelst er jeg vel ikke skikket til å gi et nøkternt bilde av det hele, men jeg tror at synet av så mye eleganse vekker noe i de fleste.

Et delemarked for salg av kun Indiandeler var også ordnet med. Dette forårsaket julestemning blant mange av våre ivrigste Indianentusiaster, og sørgelig tomme lommebøker. Bjørn Selvik var en av de som satset på salg av smådeler og emaljeskilt. Alle de andre kjente Indiandelerselgerne var der bl.a. Inge Anderson fra Sverige og Timmermann fra Tyskland. Fra skruer til hele motorer ble omsatt med pruting og diskusjoner. Jeg sikret meg et nytt kjedehjul til dynamoen, noe som er vanskelig å få tak i hos forhandlere av slikt på grunn av det spesielle hylsekjedet som brukes på Army Scouten.

Endelig kom vi av gårde på vår rundtur, ut på hovedveien og opp i høygir. Personlig liker jeg dårlig slik kortesjekjøring enten det er på Indiantreff eller på Sørumsand Rundt. Dette å ligge med en konstant angst for at personen foran deg plutselig skal bremse opp, eller at en annen presser seg forbi i en sving, nesten oppå fotbrettet ditt, for så å bremse inn bak nestemann og halvere sikkerhetsavstanden du hadde beregnet. Et ulykke skjedde også, men det var en velt forårsaket av at et rådyr hadde løpt over veien rett foran en av deltagerne. I veikanten stod en ulykkelig fører og en gråtende passasjer. Sykkelen hadde kun en oppskrapet forskjerm.

Indian Rally i Frankrike

Turen hadde en lengre stopp ved et lokalt bryggeri. Kanskje var det inspirert av arrangementet i Scotland hvor man hadde utflukt til et whiskeybryggeri? Her var også dagens konkurranse i form av spørsmålsark hengt opp på et gjerde. Dagen var varm og køen var lang foran baren inne på bryggerirestauranten. Til slutt fikk vi tilegnet oss en kald Ramløsa og væskeballansen var forbedret for en stakket stund. Vi kom i prat med noen svensker som planla en motorsykkeltur (på sine Indians, selvfølgelig) til Norge og sørlandet. Gode råd ble gitt, og steder verd å besøke ble anbefalt fra den norske delegasjonen. I tillegg var noen begynnt å planlegge neste års Indian Rally, som ryktene sa skulle legges til Frankrike.

Middag og premieutdeling

Tilbake på High Chaparral etter en tett regnskur, lot vi syklene stå. Det var tross alt lørdagskveld så en dusj passet godt nå. På Indianerøya inne på forlystelsesområdet var det nå duket for en demonstrasjon av Indiansk dans. Geir og Ragnar, sammen med flere fra gamlelandet, søkte heller tilflukt på stedet Saloon. Her strømmet duggfriskt mellanøl fra kranene. Indianerhyl og trommer lød på betryggende avstand. Klokken seks var alt klart for fellesmiddagen. Køene formet seg inne på spisestedet og det hele så litt kaotisk ut. Skulle vi få middag i det hele tatt? Til vår store tilfredshet ble køen splittet opp i to køer rett foran bordet med maten, så alt gikk som smurt. Vi rakk flere omganger med mat og drikke og stemningen var meget god. Under middagen fikk vi også et bevis på at verden ikke er spesielt stor. En av de norske deltagerne, som jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på, røpet at han drev på med en Junior Scout 37 årgang. Denne personen ble selvfølgelig koblet med Torkel som slet i mange år med en slik Indian modell og har masser av erfaringer på godt og vondt. Under samtalen kom det fram at det faktisk var Torkels sykkel det var snakk om. Den var blitt omsatt gjennom flere ledd før den endelig havnet hos fyren som satt rett på andre siden av bordet. Det ble selvfølgelig formidlet adresser og telefonnummer for senere kontakt.

Premieutdelingen var et naturlig høydepunkt denne lørdagskvelden. At førstepremien gikk til en svensk deltager og jammen også andrepremien, var i og for seg greit nok, de var jo i stort flertall. Men at tredjeprisen gikk til Norge og faktisk til undertegnede var i overkant av hva man hadde forventet. Slikt skapte liv i den norske leiren. Ragnar ble såpass i feststemning at han gjorde sitt livs brøler, ved å bestille fire stykk brennevin på et svensk utested. Han rakk ikke å bli advart før en formidabel regning lå på bordet. For de som ikke vet det er det fri prissetting på slikt fludium i Sverige og da er det som oftest dyrt.

Etter premieutdelingen dro mange ned til etablissementet Vildhesten, som var kafeteriaen hvor vi spiste frokost og middager. Her ble det levende musikk og dans med et øredøvende Rockabilly-band. Disse gutta visste hvordan å få liv i godfoten, og folk koste seg. Lørdag ble imidlertid til søndag, da tok jeg til fornuft, fant fram til teltet og kravlet inn i soveposen som nå endelig var tørket opp.

Hjemreise

Neste morgen var vi ferdige tidlig med pakkingen. Syklene ble surret fast inne i Toyotaen, og alt gjort klart for hjemreise. Ragnar og Kjell skulle ta følge hjemover, så nå kunne vi kjøre lengre etapper om gangen. Vi takket for oss og trillet ut av High Chaparall. Det gikk veldig greit med trafikken til vi møtte feriekøen rett før Svinesund. Herfra var det gangfart til riksgrensa. Vel hjemme igjen etter førti mil ventet hverdagen.

1997 International Indian Rally i Sverige må sies å ha vært svært velykket. Ikke det at jeg personlig har noen tilsvarende treff å sammeligne med, men de som bl.a. var i Scotland, kunne bekrefte at organiseringen var mye bedre. Den høye treffavgiften var kanskje det som var mest negativt. Mange reagerte på denne, men som før sagt så inkluderte den også veldig mange ting som ville ha kommet i tillegg uansett. Rundturen på lørdag formiddag kunne også ha vært noe bedre tilrettelagt.

Allikevel var gjennomgangstonen hos alle vi snakket med, at dette treffet var en stor opplevelse. Blide og hyggelige funksjonærer fra det svenske Indianmiljøet bidro også til at atmosfæren var god og at alle følte seg velkommen. Det er ikke hver dag en får sjansen til å delta på noe slikt og flere av oss drømmer nok om fransk Indianferie til neste år.