Jan E. Kristoffersen
I år (2020) er det 50 år siden min første tur på en Indian. Det har satt varige spor i sjelen. Jeg arbeider nå litt i rykk og napp med å sortere og digitalisere gamle lysbilder , og fant nylig en haug med slike fra The International Indian rally i Skottland i 1995. Vinteren 1994-95 var det mange av oss i det norske Indianmiljøet som hadde sagt vi ville reise, men til slutt hadde alle unntatt Kjell Søreide og jeg falt fra. jeg tror vi to dermed ble de aller første norske Indian-eiere som noensinne kjørte til et Indian treff i et annet land.
Vi startet fra Oslo, kjørte ned til Gøteborg og tok ferge (Thor line tror jeg) til Newcastle. Ombord møtte vi en herlig gjeng med svensker og fikk straks nye venner. Allerede på vei til Gøteborg begynte min 37 Chief å smøre visiret til Kjell som kom bak, og det var en viss bekymring knyttet til at en relativt ny-og totaloverhalt Chiefmotor skulle utvikle slike unoter på starten av min til da lengste Indianertur. Motoren varte helt hjem, men hadde da stempelringer som var brukket opp i småbiter. jeg tror jeg talte 32 fragmenter. Årsaken var at jeg hadde kjøpt et sett nye stempler av antatt høy kvalitet, fra Bob Stark. Disse viste seg å tilhøre den beryktede batchen fra Egge machining company hvor cam ground var 15 grader rotert. Ugh! (Jeg ser i ettertid at dette pinlige faktum hoppet jeg bukk over i beretningen jeg skrev til Sidevogna høsten 1995)
At ladingen også forsvant langs E6-en er annen historie. Vi smuglet batteriet og lader opp i lugaren, og våknet neste morgen til en litt korrosiv atmosfære i kahytten, men med fullt batteri, og ladefeilen var rask å finne før vi tok av fra Newcastle med retning til den lille byen Peebles syd for Edinburgh. Allerede nå var vi godt kjent blitt med svenskegjengen om bord på fergen, Ove Benstokken og co, og Kjell adopterte kosedyret «Nalle» i en rundkjøring utenfor Newcastle. Nalle hang i bakstøtten på Kjells 34 Sport Scout i mange år, men har nå visstnok kuttet båndene til sin adoptivfar og falt av i en og ukjent grøft…..
Det ble en ekstrem opplevelse for to gutter som aldri hadde sett annet enn røde Indianere, med unntak av Arvid Christiansen mytiske checkered flag blue metallic 1953 Blackhawk Chief..Og til alle Indianvenner, mange av oss sitter på bildeskatter helt tilbake fra den tidlige Indian revival i Norge, fra ca. 1970. Puss støvet av gamle album og scann i vei, skriv noen ord og publiser!
DE SISTE ÅRENE HAR DET VÆRT ET BETYDELIG OPPSVING I OPPMERKSOMHET RUNDT INDIAN MOTORSYKLER. GRUNNENE TIL DET KAN VÆRE FLERE. DET ENORME OPPSVINGET I INTERESSEN FOR MOTORSYKKEL GENERELT BLANT GODT VOKSNE MENNESKER HAR I STOR GRAD VÆRT FOKUSERT PÅ HARLEY DAVIDSON. EN HEL INDUSTRI AV “TILBEHØRSARTIKLER” HAR GJORT HARLEY DAVIDSON TIL ET AV VERDENS STERKESTE VAREMERKER , PÅ LINJE MED COCA-COLA, LEVl’S ELLER SONY.
I kjølvannet av dette har flere aktører kastet seg inn i “lndian-markedet”,et ekspanderende marked det også, hvor rene sjarlataner har konkurrert med mer seriøse grundere som har forsøkt å bringe frem en helt ny linje av “Indian” motorsykler. Markedet har flømmet over av “lndian apparel”, T-skjorter, baseballcaps, lærjakker, klokker mm., med tilhørende fjærpryd og lndian-logoet i alle varianter. Alt dette har skjedd i en situasjon hvor rettigheten til Indian-varemerket har vært uavklart. Etter manges mening har varemerket “sovet” i så mange år at det er å betrakte som public domain. dvs. at hvem som helst kan bruke det. Imidlertid har mange stått frem og påberopt seg retten til varemerket, med en serie av rettssaker til følge.
Nye Indian motorsykler ser ikke ut til å bli en realitet i overskuelig fremtid. Svindleren Phillip Zhangi er i fengsel, den antagelig velmenende Wayne Baughman har forlist familieformuen på en uferdig Indian prototyp, og racebikedesigneren John Britten, som også har vært nevnt som hjer¬nen bak en ny linje av Indians, døde av kreft bare 45 år gammel sist sommer. All denne aktiviteten har imidlertid ført til en svær oppmerksomhet rundt merket, slik at det nå spys ut stadig nye bøker om lndian, og siste skudd på stammen er entusiastbladet Indian Motorcycle lllustrated, en smakfull publikasjon av høy grafisk kvalitet, som utkommer 6 ganger pr. år og selges over disk over hele USA og på flere av Europas største flyplasser. Det er mulig for nordmenn abonnere på bladet.
Denne nye interessen, med sine negative sider på prisnivå på sykler og deler, har også ført til noe positivt for oss europeere i form av flere og bedre repro-deler og flere Indianforhandlere i Europa, og organiserte europeiske rallies. 1 kjølvannet av HD-entusiastenes “super-rallies”, som arrangeres årlig, har det siden 1992 vært arrangert et årlig europeisk Indian rally i månedsskiftet juli-august. Mens årets HD-super¬rally visstnok trakk 40.000 deltagere var vi ca 300 lndiankjørere som samlet oss på plenene rundt herregården Traquair House 3 mil syd for Edinburgh i sommer. Enkelte av hadde allerede i 1994 registrert at ting skulle skje i Scotland.
En runde blant endel Indianereiere bragte for en dag stor interesse, men til sist ble det bare to som reiste avgårde, Kjell Søreide på 1934 Sport Scout og undertegnede på 1937 Chief. For meg er det alltid betryggende å dra på tur sammen med Kjell, som er en førsteklasses mekaniker, filosof og livskunstner, og i tillegg har 30 års erfaring på lndian. Valget av reisefølget var da også svært vellykket, selv om det heldigvis ble mest livskunst og lite mekking på turen.
Vi forlot Oslo en onsdags ettermiddag for åtte dagers eventyr uten regn, det eneste fuktige sted vi fant var de britiske pubene.
Første etappe gikk non-stop til Svinesund hvor vi etterfylte bensin og kaffe. Så bar det videre på E-6 til Gøteborg med et par pit-stops for bensin, og turens alvorligste problemer, da Kjell fikk en dårlig kontakt i frontlykten og et øyeblikk fryktet at han måtte bytte pære, mens jeg mis¬tet ladningen de siste mil mot Gøteborg, hvorefter frontlyset raskt gjorde kål på 13 Ah. med japansk batteri. Vi tok inn på et hotell i Gøteborg ,og neste morgen var det ut for å studere dynamofeil . Det vis¬te seg at dynamoen hadde rotert i festeklammeren sin slik at feltet jor¬det seg til en kjøleribb på bakre sylinder. Noen tak med fastnøkkelen og feilen var rettet, og heldigvis had¬de dynamoen tålt det hele. Medbragt batterilader piffet opp batteriet på båtturen til Newcastle. Resten av vår lange reise var mekanisk sett “wash and go”.
Da vi ankom havnen i Gøteborg ble vi forøvrig møtt av en usedvanlig trivelig gjeng, elleve svenske lndianførere med og uten sidevogner og passasjer, og alle i et usedvanlig godt humør. Derved var båtturen til Newcastle selvsagt en suksess, med mye prat og kos. Neste morgen ankomst Newcastle. Kartlesning og flaks bragte oss gjennom Newcastles motorveissystem uten uhell , deretter vestover og så til høyre, dvs. nordover, ved Hadrians mur. Da var vi straks inne på de vakreste Postman Pat veier, med svinger, steingjerder og sauer. Svenskene og vi tok stort sett følge nordover. Vi kjørte oppover i et høyland av Rob Roy format, passerte the “Scottish border” i fin stil og var snart i Jedburgh, en koselig liten by hvor vi hadde en bedre vill-laksmiddag på the Royal hotel, Her hadde de draget på matlaging, men lokalene var antagelig ikke vasket siden slaget ved el Alamein.
Så var det bare noen mil til Traquair house, hvor rallydeltagerne hadde begynt å samle seg og slå opp sine telt, eller parkere sine trailere og husvogner, for de som ikke kom på to hjul. Rallyets hovedsponsor var likørprodusenten Drambuie, så det var gratis Drambuie ved registrering, og mer ble det etterhvert.
Etterhvert var det samlet Indianere av en hver tenkelig årgang og farge fra 1908 til 1953, og det må sies at førerne også var en broget forsamling. Få kvinner, men gentlemen i alderen 25 til opp mot 90. På Indian treff er det ingen wet T-shirts eller big tits contests, men vi så en T-skjorte som vakte almen latter. Den hadde påskriften “Harley Davidson – the poor mans lndian”! At middagsmenyen en av dagene var HOG roast hadde også en viss dobbel bunn.
Når det er sagt var det enkelte Harleyer tilstede, og alt foregikk i forbrødringens ånd som det bør gjøre. I leiren hadde den lokale Indianforhandler i Edinburgh, Motolux, rigget opp en salgsstand sammen med Timmermanns Indian sales fra Berlin og Tony Leenes fra Belgia, i tilegg til private selgere. Mulighetene for varmgang i magnet¬stripa var store!
Dagene gikk ellers med til prating, kikking, en og annen pint og fine motorsykkelturer i det nydelige terrenget. På søndagen var det excur¬sjon pr. motorsykkel til Edinburgh, med lunch på pittoreske havnekafeer i Leith før vi samlet oss i det bro¬stensbelagte gatetunet utenfor Alan Forbes forretning Motolux. Kjell kjøpte spotlights og jeg kjøpte en tidsriktig vindskjerm, halvfabrikat uten canvas. Motolux er forøvrig et meget godt tips for de av dere som trenger lndiandeler, rask service, godt utvalg og bra standard på res¬taurerte sykler for de som ønsker å kjøpe et ferdig produkt.
Etter dette var det felles kjøring til the “Scottish Malt Whiskey society” hvor det var prøvesmaking av 25 år gammel maltwhiskey rett fra fat. De alltid så puritanske skandinaver lå noe lavere her, men en del av våre kontinentale venner smurte grundig før hjemturen på ca. 4 mil i mørke og tåke tilbake til leiren igjen. Tilbake i Peebles var det stor stemning på pubene, landsbyen var fyllt av lyden av hundretalls brummende og brølende Indianere mens fortauene var fylt av motorcyklister som fuktet strupen etter det hårde ritt gjennom sommernatten. Som det engang het i tobakksreklamen: Et sted, en stil, en stemning!
En aften fikk vi høre et langt foredrag av en gammel brite ved navn George Hendee Wells. Han var sønn av den første britiske lndianimportøren. Da han ble født ble han oppkalt etter lndiandirektør George Hendee. Han memorerte fra dagene da racer-ess som Freddy Dixon var fast gjest i hans hjem (“uncle Fred”). Dessverre ble hans fars store samling av lndian memorabilia ødelagt da hjemmet iLondon ble bombet under krigen. Forskjellige mc-leker på gress ble arrangert, og “Red” Fred Johansen fra San Francisco viste at man ikke skal kjøre lndian Four med kilt, fordi luftfilteret slurper i seg skjørtet! Under en pub¬pause på en av våre landturer var det ( se bilde) en yngre brite som avklarte en diskusjon om hvorvidt hans ramme og gaffel var rett ved å passere puben i stor fart stående på setet! Få ville vel gjøre det etter ham på en nydelig restarert 1936 Chief!
Men oppbruddet kom en mandag morgen. Mens ca 100 av deltagerne da la ut på en ukes Highland Tour tok Kjell og jeg veien tilbake til Newcastle igjen. Herfra var det Color line til Bergen, en behagelig overfart på flatt hav.
Neste ettermiddag kl. 1500 var det 30 grader i skyggen i Bergen. Vi had¬de bange anelser før vi drog avgårde i retning den norske fjellheimen med Måbødalen som den bratteste etap¬pen . Vi tok det derfor med ro over Tyssefjell med lang middag i Øystese, rolig tempo i de tusen sving¬er langs Hardangerfjorden inntil Brurvik hvor vi tok fergen over til Eidsfjord og kunne begynne på oppstigningen.
Klokka var da blitt nær halv ti på kvelden og heten var i ferd med å gi seg. For å unngå de lange tunnelene kjørte vi den opptil 400 år gamle traseen opp Måbødalen, som egentlig er stengt for alminnelig ferdsel, men som må ansees som gamle Indianeres rettmessige revir. En fantastisk opplevelse, som kulminerte med utsikten over Vøringsfossen ved siste rest av aftensol. Mørket kom da brått, og det var en egen ste¬mning å tordne over Hardangervidden i den mørke sommernatten. Min nyanskaffede vindskjerm kom til sin rett som skafott for tusener av mygg og andre insekter.
Høyfjellsnatten var kjølig og rå og motorene gikk bare bedre, så vi fortsatte vår ferd til Bromma, hvor vi i 3-tiden om natten slo opp teltet ved siden av Nor Kro og tok våre to siste flasker med med-bragt Traquair House Ale og sovnet som stener. Neste morgen dundret vi raskt inn til hovedstaden etter vårt livs største Indianeropplevelse. I 1996 er det Internasjonalt lndian rally i Sveits, og i 1997 vil det foregå i Sverige. Sett av uka i månedsskiftet juli/august l 997 allerede nå, lad batteriene og gled dere til å “Kjøre på rødt!”
Norsk Indian Klubb på Facebook