Lars Baardsgaard/foto: Stein Fossheim
Årets store treff for alle europeiske Indiankjørere var i Holland. International Indian Rally foregår hvert år, og det veksler mellom 10 land i Europa. Dette rallyet var i 2010 her i Norge, og nå var det Hollands tur igjen. De hadde rallyet i 2001, hvor for øvrig noen av oss var til stede, og nå bestemte vi oss for å reise igjen. Disse treffene er trivelig for oss indianere; de fleste som er på dem kommer hvert år, og vi er blitt kjent gjennom årene.
I år dro følgende personer fra Norge: Stein Fossheim, Arne Bjørn Hoel, Jarl Schrøder, Kjell Søreide og Lars Baardsgaard. De siste årene har vi hatt med følgebil. Det har vist seg at på så lange turer, ca. 1000 km tur retur, er det betryggende med tilhenger. (Det viste seg at det ble brukt for den!). I tillegg er det plass til all bagasje, telt, soveposer osv. Verktøy og ekstra batterier er alltid kjekt å ha med! Følgebilen ble kjørt av Leif Håve med Berit, Kjells kone, som copilot. Leif har kjørt følgebil med oss før, og han er en utmerket sjåfør som er fantastisk til å følge etter 5 Indianere og en ikke alltid like skråsikker reiseleder. En sånn tur krever mye planlegging. Bestilling, i vårt tilfelle, på Kielbåten bør gjøres i februar/mars for å få plass. Alle sykler bør ha vært på vegen noen kilometer før, slik at evt. småfeil er rettet på. Og da vi har tradisjon for å ligge i telt på Int. Indian Rally, må telt, sovepose og underlag være i orden. Alt dette var selvfølgelig i orden, da vår reiseleder og resten av følget har besøkt de fleste Int. Rally de senere år!
En glad og forventningsfull gjeng møtte på Oslo kaien tirsdag 26.09. 11. Selvfølgelig i god tid før Kielbåten skulle seile. (Reiselederen er streng her!). Her var en -34 Sport Scout, en -36 Chief, en – 39 Chief, en -42 Chief og endelig en -46 Chief, og selvfølgelig følgebil med lukket henger, med Leif og Berit som pilot- copilot. Det er alltid litt spennende å dra på langtur med 70 års gammel mekanikk, for å legge ut på en over 100 mils tur i Europa. Vi har en rolig og fin tur til Kiel. Reiselederen har lagt opp en tur utenom de store byer, nesten bare på Bundesstrasse. Men ut av Kiel ble det litt kluss med samkjøringen. Men her opplevde vi noe som kjennetegner Tyskland. Noen av oss sto og ventet på de som hadde kjørt feil. Da stanset det en tysk motorsykkel som kunne fortelle oss at resten av følget hadde kjørt nordover i stedet for sørover. En rask mobilsamtale løste problemet, og vi var alle på vei mot Blumenthal, hvor vi dro ned til Itzehoe. Herifra til Glückstadt hvor vi tok fergen over Elben, en 20 minutters tur. Motorsykler kan alltid kjøre frem i ferjekøer, men vi måtte vente på følgebilen. Vi benyttet selvfølgelig tiden til å kjøpe en god tysk currywurst!
På den andre siden av Elben klarte ikke Stein å gire! Girstaget var gått opp i sveisen. Men med er stor skiftenøkkel som slegge, en liten gassbrenner og store krefter (Kjell) var problemet borte og vi kunne fortsette på Bundesstrasse 74 ned til Stade. Moralen her er: ta med også grovt verktøy. Det er plass i hengeren! Og en gassbrenner gjør at du er uavhengig av 220 volt og dessuten kan den brukes til å lodde bensinrør, lodde ledninger og som her, litt gløding. Reisen gikk videre til Bremervörde. Her hadde Jarl avtalt med sin bror, som bor i nærheten av Bremen, at vi skulle møtes. Han ville lose oss gjennom Bremen, til nytt fergeleie over Weser: Farge. Men før vi kom så langt så fant Jars bror et lite traktorverksted. Her fikk Stein sveiset girstaget. Det kom 2 mann og gjorde unna jobben på minutter, for den nette sum av EUR 5.-! Glade over en sånn service dro vi videre. Fergen tok bare 5 minutter, til Berne.
Vi fulgte Bundesstrasse 212 videre, ned til Ganderkesee, hvor vi tok Bundesstr. 213 sydover. Men etter hvert ble det signalisert til reiseleder et akutt behov for drikke. Reiseselskapet var i ferd med å dehydrere! Så etter å ha sjekket eventuelle overnattingsmuligheter hvor det også var drikke og mat, fant vi frem til et passende sted i Ahlhorn. Vi hadde da kjørt over 250 km, så det passet bra med reiseplanen. Humøret til reiseselskapet steg til uante høyder etter noen kalde øl. Når så maten, i mengder, kom på bordet, et par Wilhelmsbirne-schnaps var fortært, var verden perfekt!Vi fikk noen dobbeltrom som var det eneste ledige, men rent og pent. Frokosten var som alltid komplett med friske rundstykker direkte fra bakeren og all slags pålegg. Etter en sånn pause med overnatting og god mat, satte vi oss på motorsyklene i godt slag.
Etter noen kilometer fikk reiselederen problemer! Han dreide gassehåndtaket, men ingen ting skjedde. Motoren gikk bare på tomgang. Inn på et sidespor på veien, av med hjelm og jakke og full feilfinning. Feilen ble raskt funnet. Gassviren hadde løsnet fra forgasseren. En spisstang og en liten skrutrekker gjorde underverker, og vi var etter få minutter på veien igjen. Moralen her er: Sjekk alle skruer som har med virer å gjøre før du drar på tur! Dette er ting som blir festet etter at motor, skjermer og tank er forskriftsmessig skrudd sammen. Virefester blir ganske ofte justert, og det må alltid skrus godt fast. Så er det viktig at du har enkelt verktøy lett tilgjengelig. En Leatherman i beltet er ikke det dummeste!
Etter enda noen kilometer i et lyskryss stanset Arne Bjørns motor. Etter noen forgjeves kickstartforsøk måtte reiselederens alltid medbrakte voltmeter frem. Batteriet var flatt, men dynamoen ga de nødvendige Ampere. Men når motoren står, får du ikke noe noen strøm og når du ikke har noe spenning på batteriet blir det ingen gnist. Nytt batteri ble satt inn, og motorsykkelen var som ny! Moralen her er: Det er lurt å ha med ekstra batteri. Både et 12 volt og et 6 volt batteri er alltid med i følgebilen. Gjennom de siste års turer har det vist seg at det har vært bruk for begge typene, vi har lånt bort batterier til mange, også til svensker! Uansett så lønner seg å kjøpe GELbatterier. Disse tåler vibrasjoner, og med en automatlader som står tilkoblet hele vinteren, vil en ha et batteri som varer i mange år.
Det hadde nok vært smart med et voltmeter på Indianeren, men det ble vel for dyrt for produsenten. (For øvrig har enkelte Indiankjørere ettermontert et lite voltmeter. Ikke dumt!). Ferden gikk videre på Bundesstrasse 213, og Cloppenburg, Löningen, Haselünne, Lingen og Nordhorn. Så dro vi til Bad Bentheim for å spise lunsj. God og rimelig mat ble bestilt, og vi skulle videre nedover langs grensen til Holland.
Vi var hele veien litt skeptisk til Jarls Indian. Så har, ved oppstart, hadde han problemer. Etter at han hadde fått startet, kom det så mye blå røyk ut av maskinen at hele gaten ble røyklagt! Det så ikke bra ut, men vi kjørte videre og valgte ikke å sette den på hengeren; men det var nok noe alvorlig med indianeren. Vi valgte å passere grensen ved Kotten. Så var vi i Holland, og etter noen kartproblemer kom vi endelig frem til et skilt hvor det sto Zeddam 8 km!
Etter en kort etappe var vi på campen til International Indian Rally 2011! Det har vist seg at på tidligere treff så kommer faktisk de fleste på torsdag. (Vedr. tidlig, så kom flere til Leira på vårt int. treff allerede mandag!). Så også her. Mange var her og i løpet av kvelden så var campen full av tilreisende. Opp med telt og så var det bare å gå rundt og hilse på gamle kjente. Heldigvis kommer det stadig nye og yngre deltakere. Ikke så mange kanskje, men de kommer med til dels sykler som er modernisert; nye rammer og hjul osv. men det er alltid en Indianmotor i rammene! Fredagen gikk med til å slappe av, diskutere modeller og teknikk. Det var også et anstendig Swap Meet, hvor det var mye fint å kjøpe. Eneste begrensningen er lommeboken. På kvelden var det illuminasjon med 100-vis av lommelykter, og etterpå fikk alle deltakere en hver.
Lørdagen var det utflukt. De fleste dro men noen av oss valgte å ta følgebilen langs løypa. Men Stein ville kjøre med de ”skikkelige bikerene”, og dro med Chiefen ut av campen. Det var en fin tur gjennom store deler av Syd-Holland og godt merket; underveis ble det også servert en fin lunsj. På kvelden var det stor festmiddag, med kjempegod mat i mengder. Billig øl var det også. Et såkalt gateorkester spilte. Det var ca. 15- 20 stykker som gikk rundt og laget et fantastisk show. Det var ca. 500 deltakere og over 300 sykler på treffet. Vi tror det er rekord. Holland ligger jo midt i Europa, så det er ikke så langt til landene rundt. Ole Martin Mobeck dukket også opp på campen. Han hadde kjørt fra Warsawa til Paris med sin gamle Indian, Transcontinental Speed Record Warsaw-Paris! Vi hadde fått meldinger underveis fra han, og det var fint å se han komme, tilsynelatende i god form til tross for denne manndomsprøven, både for mann og maskin! Han vil for øvrig skrive en artikkel fra løpet og erfaringene han gjorde underveis. All ære til arrangørene som klarte å mette 500 Indianere, både til frokost og middag. Dette var et meget bra treff! Vi hadde bestemt oss for å dra tidlig neste morgen. Før kl.0700 var alle telt tatt ned og hengeren ble fylt opp med utstyr. Det ble også til at Jarls Indian kom på hengeren. En oppstart på campen hvor både Jarl og gjestehuset ble borte i en blå sky, fortalte at det må til en grundig sjekk på motoren før en skal ut på neste tur. Jarl var enig at han måtte kjøre bil hjem.
Hjemover gikk det fint. Jarl satt i bilen med kart, og han loset oss gjennom Enschede, Nordhorn og Bremen. Vi bestemte oss for at vi skulle komme så langt som mulig i retning Kiel før vi overnattet. Og med et passe varmt og overskyet vær og maskiner som fungerte uten problemer, kjørte vi ca. 450 km før vi fant et passende sted hvor vi kunne spise og sove. Litt ved siden av allfarveg lå det et lite vertshus, i Aukrug. Det var nok noe nedslitt, så det hadde nok blitt stengt av bl.a. Mattilsynet i Norge. Men vi koste oss sammen med et særs trivelig vertskap. En stor middag ble bestilt, og selv reiselederen måtte sette igjen noe av porsjonen, til noe humring fra reisefølget. (Han pleier jo å spise opp maten!). Frokosten ble noe forsinket, da verten forsov seg og således ikke fikk hentet ferske rundstykker hos bakeren til rett tid. Men vi stresser jo ikke, og etter hvert koset vi oss med frokosten; verten løp at og fram og viste ikke hva han skulle gjøre for å gjøre oss tilfredse. Etterpå kom han ut og ønsket alt godt og god tur videre.
I god tid før Kielbåten skulle gå cruiset vi inn på kaien. Her traff vi Jørgen Sunberg sammen med Jim og Ally Parker og Stan Mutcha, fra Australia. De skulle tilbake til Borlänge, og ville reise via Oslo. (Reiselederen hadde selvfølgelig hjulpet disse utlendingene med billetter på båten i forveien!).
Etter en trivelig og rolig tur med båten hvor vi underholdt oss med australiere og en svenske var vi hjemme igjen tirsdag morgen, 02.08.11. Da hadde vi vært borte en uke og kjørt over 1000 km. Alle var fornøyde og reiselederen kunne tilfreds si: Mission completed!
Norsk Indian Klubb på Facebook