– Six Days trip til Internasjonalt Rally
Arne Bjørn Hoel
Invitasjonen fra Lars Baardsgaard lå allerede klar høsten 2007. “Six-days-trip” til Finland sammen med den norske og den svenske Indianklubben? Forslaget var å møtes i Borlange i Sverige for deretter å ta turen over Åland til Finland, og videre til det internationale treffet i Lahti. Hjemturen skulle gå med ferje fra Helsinki til Stockholm og deretter til Borlange.Turens lengde var stipulert til 230 mil.
Er du idiot eller…. ? Nei, men jeg kjører min Indian. Ja, og hvis du kjører bil med tilhenger fram og tilbake til Borlange så sparer du iallefall 100 mil. Tanken var god. Jeg var på det internasjonale treffet i Danmark i 2003, og det var i etterkant av dette treffet vi startet Norsk Indian Klubb. I Sverige i 2006 kjørte jeg 120 mil (uten ett eneste problem), såhvorfor skulle jeg ikke reise til Finland med A-laget ? A-laget består av de ivrigste rytterne i Norsk Indian Klubb. Lars Baardsgaaard er “Chief’en” når vi skal på tur. Han fikser alt på forhånd, og deretter er det bare å henge med. I tillegg består 1.rekka av Kjell Søreide, Stein Fossheim, Ragnar Bakken og Andreas Schytte-Larsen. Årets debutanter var Jarl Schrøder på gul 1944 Chief, og Terje Bredesen på en nydelig 1937 Chief.
Berit Søreide og Bjørnar Nilsen stilte med følgebil med innelokket henger. Svenskene lo litt av oss pga. følgebilen, -men det viste seg at den som ler sist ler best. Tirsdag 29.juli ankom vi en etter en til SIS-formannen (den svenske Indian-klubben) og Indian-forhandler Jørgen Sundberg i Borlange. Gårdsplassen var alledere fylt opp av 4 australske (!!) deltakere og danske Krag-Jacoben med sønnen Viggo ( 12 år ).
Jim Parker ( kjent australsk dealer), hadde lånt en strøken 1946 Chief med sidevogn av Bror Sundberg. Jim hadde sønnen i sidevogna, mens de to andre hadde lånt Chief’er av Jørgen. Øl og pølser sto på menyen denne første kvelden, samt omvisning på verkstedet, på lageret og i kontoret hos GREVBO ENGINEERING. Natten ble gjennomført på gulvet i kontoret, og jeg var så heldig å få ligge under en Henderson 1923. Herlig. Onsdag 30.juli var det bare å stå opp kl 06.00, spise og starte opp. Alle kom seg raskt til nærmeste bensinstasjon, og deretter direkte til Peter Wennbergs låve. Her var det kaffe og kake, og fri adkomst til herlighetene. Jeg kan ikke beskrive innholdet i denne stappfulle låven, men lysten til å kjøpe seg nok en Indian steg voldsomt. Været var supert, og med tilvekst av Hans Hellden og “ Simon” var vi 16 Indian’ere som skulle komme oss raskest mulig til ferja i Grisslehamn før kl. 14.00. Peter kjørte foran som kjentmann, mens Jørgen kjørte bakerst som support. Det gikk rimelig greit, men den danske Scouten skar seg og måtte opp på hengeren vår.
Da vi ankom ferjekaia i Grisslehamn ble vi møtt av alle våre svenske og danske venner ; BØF, “Bengan”, Leif Jostrand, Kjell-Åke Carlsson, Helena & Lisbeth. Sola steikte, og med Leif’s tyske venner ble det totalt 71 Indianere som samtidig startet opp og kjørte inn i ferja. For et syn og for en lyd! Så var det bare å spenne fast syklene, justere klokka en time og finne fram Euroene. Vi satte oss på soldekk og hadde nådd det første målet. Ifølge programmet, som var laget av Martin Cromwell, Jørgen S. og Lars B., var det planlagt to late dager med mange ferjer og lite kjøring over de mange øyene på Åland.
Åland er en fantastisk øygruppe som nesten er en kopi av Hvaler-øyene. Ferja tok oss til Eckerø, og så fortsatte de 71 Indian’erne i lang rekke til Saltvik. Her ble den norske kolonien innlosjert på Saltvik Bed & Breakfast hos det hyggelige vertskapet Tina & Patrik. Middagen inntok vi hos Ella & Martin Cromwell, – og etterpå var det verkstedsbesøk.
Verkstedbesøket ble en gedigen overraskelse. Verkstedet var “forlatt” for 30 år siden, og ikke noe var forandert siden 1940-tallet. Denne kvelden hadde Ella tatt med sine venner i et folkrock-band, og de serverte en musikalsk oppvisning som vi sent vil glemme. Det swingte så utrolig av dette bandet, og med de originale omgivelsene ble dette en utrolig eksotisk kveld for de elleville indianerne.
Torsdag var det en rolig start med litt småjusteringer for debutantene. Alle erfaring tilsierat det er lurt å ha med seg startkabler (for MC), og et ekstra batteri. Først måtte Bredesen få liv i sin Chief med ekstrabatteriet til Lars og mine elegante startkabler ( julegave fra Lars). Vi skulle bare kjøre noen kilometer mellom to ferjer da plutselig Scouten til Jørgen stoppet. Hva gjør man da ? Man henter et nytt batteri i følge-bilen, og låner Hoel’s julegave. Med batteriet på fanget kom Jørgen rett inn i neste ferje som absolutt sisteman. Jørgen ønsker seg startkabler til jul, og ler ikke lenger av norske følgebiler. Etter dusj, mat og drikke tilbrakte vi en natt i oppredde senger i Hotell Gullivan. Det eneste vi kan klage på var knotten. Den beit.
Fredag morgen var det ny og grytidlig ferje. Sola skinte fremdeles, og vi kom oss pent til Osnas i Finland, og vårt andre mål var nådd. På vei mot Lahti ble veiene rettere og kjedeligere, – og så begynte det så smått å regne. Vi fant til slutt campingplassen for treffet, og det var en idyllisk plass.
Vi satte opp teltene og for å lage et kort beskrivelse av treffet så var det en utrolig god nordisk deltakelse; 59 fra Finland, 34 sykler fra Sverige, 10 sykler fra Norge, og 7 fra Danmark. Totalt var vi 201 deltakere. Treffet var godt organisert, med meget god mat og med god musikk ( les: Shadows ). Jeg innrømmer at jeg har sans for Indian ”4”, og jeg likte godt 1931-modellen til skotske Alan Forbes. Ja, og så politimotorsykkelen til svenske Ulf Markefelt da, – en fet 1941 Police. En svensk gjeng kom med sine nye 2001-2003 modeller Indian. Jeg innrømmer at jeg liker dem bare de ikke er overlesset med utstyr. Det finnes 15 slike i Sverige, og nå er det vel 3 eller 4 i Norge?
Søndag morgen var vi klare for hjemreisen. Imidlertid var det “obligatorisk” promillekontroll før avreise, og det medførte at noen måtte drøye avreisen noe. Et positivt tiltak av arrangøren. Vi kom oss alle fint avgårde, og etter en felles bensinfylling i Lahti gikk det bare en snau mil før en fatale velt for svenske Lisbeth Schagerholm. Hun hadde tunge sidevesker og toppbaggasje, og da bakhulet låste seg pga. punktering gikk det virkelig galt. Ambulansen kom rimelig fort, og Lisbeth ble tatt godt vare på av Helena før finsk helsepersonell og politi overtok omsorgen.
Sykkelen hennes fikk deretter plass på hengeren vår, og så la vi stille og rolig i vei til Helsinki. Det var en meget trykket stemning i følget for vi var veldig usikre på hvordan det hadde gått med Lisbeth. I Helsinki var det regn med glatt og ujevn brostein. I tillegg reiste vi til feil ferje. Humøret var på bånn inntil vi fikk beskjeden fra sykehuset om at Lisbeth hadde det bra etter forholdene. Hun hadde skadet en hånd og en fot, og de skulle fjerne milten hennes.
På ferja til Stockholm tok det norske A-laget en bedre middag med hvit duk og kelner. Vi prøvde å få opp stemningen, men det var ikke lett. Nyoppredde senger lokket mer enn dansegulvet. Tidlig mandag morgen kom vi til Stockholm. Været var varmt, og det var kø, kø,kø. Etter en bensinfylling og kald Cola var vi på vei hjemover til Borlange. Så kom regnet og enda en ny katastrofe. En mil fra Borlenge begynte den strøkne 1946 Chiefen med sidevogn å brenne! Sykkelen som Jim Parker hadde lånt sto i full fyr på få sekunder. Det går bra med Lisbeth, og gjenoppbyggingen av de to Indian’erene betales av Folksam , men vi har endelig forstått at vi driver med en farlig hobby. Turen over Åland og “verkstedbesøket” var best, men vi lærte da et par ting på vår “six-days-trip”.; Kjør forsiktig og ta med deg brannslokker. Ha med følgebil, og test deg med alkometer.
På tross av de alvorlige uhellene har A-laget i Norsk Indian klubb allerede planene klare for å reise til Skottland i 2009. Hvis det går ferje fra Bergen eller Stavanger regner vi med at Lars Baardsgaard igjen får hendene fulle med å orgnisere en ny ”six-days-trip” for de norske, og de nordiske indianerene.
Vi gleder oss!
Norsk Indian Klubb på Facebook