– deilig å være norsk i Danmark!
Arne Bjørn Hoel
Hver gang jeg har vært i Danmark har alltid kone og unger vært med, og alltid har det vært “deiligt”. I sommer reiste jeg uten kone og barn til Danmark, og om sant skal sies viste det seg Å bli en enda deiligere opplevelse! På på tross av mye regn og overnatting i enmannstelt ble turen såpass innholdsrik at den bør omtales i SIDEVOGNA.
Oppskriften var enkel. Vi tok Danskebåten fra Oslo til Fredrikshavn en onsdag kveld i juli. Målet var “International Indian Rally 2003” og reisefølget, i tillegg til min egen ’46 Indian Chief, var 10 andre Indianere. 10 gode venner er godt å ha, men iløpet at turen ble det en del fler. Noen gamle venner ble gjenoppdaget, og det viktigste av alt var at alle de norske vennene var enige om at vi måtte lage en NORSK INDIAN KLUBB. De europeiske bekjentskapene var enige seg imellom at vi måtte arrangere “International Indian Rally” i 2006. Vi svarte at vi først måtte lage en Indianklubb, -så kanskje kunne vi arrangere noe i Norge i 2008. Enhver lengre motorsykkeltur må planlegges. Mitt problem var at monteringen av “blekket” etter hellakkering tok litt lengre tid enn først antatt. Og alle vet at en etterkrigs Chief med “skirted fenders” har mye blekk. 19. juli tok jeg første testtur etter montering, og etter testturen på 30 mil var alt klart for avreise 4 dager senere. Det største problemet var at sidevogna ikke ble ferdig lakkert, og når man av forfengeligshensyn ikke vil “ødelegge” bakskjermens nydelige linjer med å borre hull til bagasjebrett og sidevesker er løsningen “svipptursekk”, tannbørste og kredittkort. Plass til tollfrie varer var det iallefall ikke. Men hva skal man med medbrakt når “International Indian Rally” ble sponset at det lille danske ølbryggeriet THOR?
Veien fra Fredrikshavn til Grenåområdet er bare 14 mil, og for å få litt avveksling la vi inn en reiserute med to ferjeturer. Av 10 sykler må det statistisk sett skje et havari, og denne gangen var det Ragnar Bakkens 750 som fikk sprekk i sylindergfoten etter knappe 1 mil på danske veier. Med mobiltelefon og dansk AUTOHJÆLP er veien kort fra å være motorsykkelist til å kjøre kollektivt. Det finnes da tog, buss og taxi!. Har man i tillegg godt humør kan Danmark være “deiligt” å beskue fra kollektive transportmidler.Treffplassen var i Allingåbro rundt motorsykkelklubben MOSTEN’s klubbhus og dragracestripe. Et bedre anlegg for å arrangere et “Internasjonal Indian Rally” finnes trolig ikke.
Plutselig dukket det opp en norsk tofarget 1941 Bonneville Chief. Jeg lar meg sjelden imponere, men når Jo Asak fra Lillestrøm ankom alene i lett regnjakke og nærmest uten bagasje hadde jeg møtt min overmann. Han hadde mindre bagasje enn meg, i tillegg hadde han Norges fineste Chief. I tillegg var det en ekte Bonneville Chief. Hvor var juryen? Dette var treffets beste i kategorien “Chief etter 1940”. De kan ikke ha fått med seg at det var en ekte Bonneville.
De første vi møtte pÅ treffplassen var “gutta fra Ålesund” benket rundt et grønt Indianertelt. Sånn skal det være. At de i tillegg hadde egen servicevogn var helt nødvendig da de bl.a kjørte Indian Powerplus fra 1916. Den neste vi fant var en “ensom rytter” som bare hadde satt opp teltet da han ankom området natten før. Halvor Midtvik’s telt ble resolutt fraktet av 4 mann over til den nye norske leieren. Stein Fossheim ankom på sin evigunge 741 B etter allerede å ha hatt en ferieuke med kone og “barn” i et dansk sommerhus. Som “kontorist” i det daglige reiser jeg ikke en meter med motorsykkel uten å ha med meg en sjefsmekaniker fra SAS, en elektroingeniør fra SIEMENS og en fabrikksjef fra TIEDEMANN’s. En lege er også godt å ha i reisefølget. Heldigvis er ikke alle som meg, og godt er det. Men at det finnes så mange “ensomme ryttere” ala Midtvik er meg en gåte. Midtvik reiste tidligere i sommer alene tur / retur Skogsløpet i Harstad fra Tolvsrød i Vestfold. Mannen kan umulig ha noen venner bortsett fra å ha et godt vennskap til den blå jernhesten sin.
Noen må kombinere motorsykkelhobbyen med kone, barn og fellesferie. Familiene Løsnesløkken og Prestløkken kom med storfamiliene uten sykkel. Jarl Scrøder fra Hareid kom uten sykkel på grunn av uhell før avreise, og to unge norske potensielle Indiankjøpere reiste kollektivt fra Ålesund og Grimstad. Har noen en Indian eller to å selge formidler jeg gjerne kontakt. Ingen skal si at det ikke er ildsjeler blant oss. Mens Ole Martin kom kjørende helt fra Trondheim på sin gule ’48 Chief, valgte Sonja og Henrik pÅ 10 å fly. Ole Martin Mobeck og Henrik vant vant spise pølse-i-fart konkurransen. Synd for Henrik at premien var to øl fra sponsoren THOR. I Slowrace ble Torkel Kristoffersen nr. to, og i å kjøre-med-vannbøtte ble Geir Johansen og AB Hoel nr. tre. Alle fikk øl i premie.
I Danmark ble gamle venner som nye. Andreas Schytte-Larssen var med på alle på SKOGSLØP i NVMC’s tidlige periode, men hvor har den mannen vært siden? Alene i regnet kom han med ferge fra Larvik, og alene i regnet reiste han tilbake. I mellomtiden kjøpte han deler og hadde det veldig moro. Den tøffeste av oss var nok Ståle Ørmen som reiste fra Hauge i Dalane via Kristiansand pÅ sin 1928 Chief. Ståle smilte fra han kom til han reiste. Han var ivrig på å handle nye deler til 46-modellen han hadde stående klar hjemme. På veien hjem forbarmet vi oss over denne ensomme Ståle, og han imponerte med Å kjøre som om hans Indian av langt nyere dato enn 1928.
Men så til den alvorlige premieringen der pokalene var ekte og innsatsen var dragrace pÅ stripe. Mange prøvde seg, men av de norske var det bare to som hadde nok pepp i motoren, – og en av dem kunne gire. Ole Martins gule Chief dro imponerende og han ble nr 2 i klassen for lett modifiserte og trimmede. Imponerende giring! Torkel Kristoffesen med sin SKRÆLING fikk 3. plass i standardklassen. Torkel skal trene på å gire til neste År. Moro var det.
Bedømmingen av syklene ga overraskende bra uttelling til Norge, og spesielt for “gutta fra Ålesund”. Jan Nybø fikk prisen for Fineste Scout for sin sorte og chinese red Indian 101. Jan Kåre Vadset fikk prisen for eldste sykkel for sin nydelige 1916 med sidevogn. Prisen ble dessverre delt mellom ham og en fransk deltaker, men den franske sykkelen var da en 1917 ? Ja, det var det. Prisen til beste sidevognssykkel gikk også til en franskmann, men for Å være helt ærlig var det Vadset som skulle ha hatt den. Norges store overraskelse var Jan Kristoffersens Black Hawk som ble utropt til beste Chief etter 1940. All ære til Norge. Var det andre som skulle hatt premie måtte det ha vært Lars Baardsgaard men sin ORIGINALE Chief fra 1936, men dessverre finnes det ingen klasse for originale sykler. Synd.
Alle norske vi møtte er ikke nevnt, men av de 25 norske om var innom var det en klar tendens til meget høy teknisk og kosmetisk standard. Hvis vi nå lykkes med etableringen av en egen merkeklubb kan norske Indianeiere se framtiden lyst i møte. Neste års Rally er i England. Det er bare å trene på venstrekjøring.
Arne Bjørn Hoel / Foto: Stein Fossheim
Norsk Indian Klubb på Facebook