International Indian Rally 2001-Zeddam, Holland

---

Stein Fossheim

---

Det var planlagt lenge. Det store året 2001, og jeg tenker ikke på World Trade Center og terroraksjoner. Det var 100 år siden Hedstrøm og Hendee grunnla Indian-fabrikken. Et motorsykkeleventyr som skulle etterlate seg legendariske modeller som 101 Scouten, Chiefen og Indian Four.

Allerede midtvinters gikk diskusjonen blant Bækkelagshøidens medlemmer om det forestående jubileet. Enkelte ønsket å være med på arrangementet i Springfield og ta imot de som kjørte jubileumsløpet “The Century Ride Home”. Tom Hansson, Ragnar Bakken og noen andre var blant disse. Det årlige internationale rally’et gikk på denne siden av Atlanteren, nærmere bestemt i Zeddam, en liten by i østHolland. Som vanlig hadde vi store planer. Hvem skulle være med til Holland? Dette var noe vi bare hadde “once in a lifetime”, så vi så for oss en hel delegasjon fra det høye nord, ridende i solnedgangen mot vindmøllelandet. Frafallet begynte rundt 50 års laget til Arne Bjørn. Noen meldte om tekniske problemer, en hadde sykkelen i biter i påvente av lakkerer og andre rett og slett forble påfallende tause ettersom ferien nærmet seg.

En telefon til Kjell.

Rett før fellesferien bestemte jeg meg for å høre med Kjell Søreide om det fantes noen konkrete planer. Det var tidligere snakk om at Lars Baardsgaard skulle være turguide. Han snakker godt tysk og hadde mange gode ideer om hvor vi burde legge ruten. Jeg traff Kjell på hytta, selvfølgelig, og han var ved godt mot og aktet å reise nedover uansett hvem som ble med. Noen dager senere var tre personer klare, Kjell, Lars og meg. Og muligens Tom Hansson, når han kom hjem fra Amerika. Billetter til Kielbåten ble ordnet av Kjell og alt var klart for den store turen. Lars hadde laget kart av reiseruten og veibeskrivelse. Dagene gikk med til å vente på avreisen og forberede min Indian 741B på strabasene som skulle komme. På forhånd hadde jeg skiftet utløserlager til clutchen og clutchplater. I verktøyvesken havnet det gamle utløserlageret, det tok allikevel ikke noe plass. Lite visste jeg at dette skulle være et lykketreff av de få. Mer om dette senere.

På tur.

Hjortneskaia, onsdag 25 juli. Tre Indianere står parkert foran billettkiosken. En -34 Sport Scout, en 741B og en -36 Chief. Alle pakket som langveisfarende dromedarer, ryggsekker, telt og proppfulle sidevesker. Været er fabelaktig, solen skinner og temperaturen nærmer seg 25 grader, egentlig litt i varmeste laget for folk i svarte skinndresser. Tom Hansson måtte melde avbud av familiære årsaker. Vi kjører om bord i Color Lines Prinsesse Ragnhild, helt ned i bunnen av båten og der nede fortøyer vi motorsyklene med tau til veggen. Min 741B lekker litt olje fra området rundt oljesumpen, noen ferske dråper på bildekket. Jeg tilskriver dette den varme motoren.

Det er en kriblende følelse av eventyr når man legger ut fra Oslo og vet at man er avhengig av 60 år gammel mekanikk for å tilbakelegge de drøye 50 milene til Holland. Vi hygger oss gjennom kvelden, og konstaterer at Jan Emil, som også hadde planer om denne turen, befinner seg på Stena Line på vei mot Oslo. Mobiltelefonen plager Lars og han er lettet når han endelig kan skru den helt av. Mye mas på jobben, ikke bare enkelt å ta noen ekstra feriedager.

Hete motorsykler og ivrige tyskere.

Onsdag blir til torsdag og vi stevner inn Kieler Förde. En dis ligger over landskapet, men solen truer med å kikke fram. Temperaturen er god og nede på bildekket er det trykkende varmt og fuktig. Som noen av de første om bord må vi avfinne oss med å være blant de siste ut av båten. Kjell og jeg følger lydig etter Lars gjennom gatene i Kiel. Et par stopp måtte til for å sikre seg at vi var på rett vei, utrolig hvor tett trafikken var. Det gjaldt å ligge riktig plassert når vi nærmet oss lyskryssene. Nå stakk solen skikkelig igjennom og hver gang vi stoppet foran et rødt lys kjente vi varmen fra v-twinen gjennom skinndressen, dette var ordentlig arbeidstemperatur.Ut av Kiel by og sørover mot Neumünster på en bundestraße parallelt med autobahn. Grei kjøring, men som sagt ganske tett trafikk, det gjaldt å holde seg skjerpet og bruke bakspeilet flittig. I Neumünster måtte vi ta en kartleserpause og Lars prøvet tyskkunskapene på lokabefolkningen. Et viktig poeng når Lars la opp ruten var å unngå kjøring på autobahn som er uegnet for såpass gamle kjøretøyer, men prisen du betaler er selvsagt å bruke lenger tid underveis med flere stopp for kartlesing. Lars fant etthvert en måte å lese rutebeskrivelsen på som lettet kjøringen, men det var på hjemturen.

Litt om Lars: Lars Baardsgaard jobber i Siemens og driver med elektroteknikk. Han er en velkjent figur i Indianmiljøet, med sin originale -36 Chief og med sin iver etter å forbedre generatorer og laderegulatorer. Mang en motorsykkel har fått igjen spenningen etter en overhaling med Lars’ transistorer og loddinger. Sine studiedager tilbragte han i Tyskland, og derfor var dette språket intet hinder for vår lille gruppe. Det ble etter hvert mer landlig, vi kjørte gjennom Hohenwestedt, et idyllisk landskap med åker og eng og skogsområder med tung løvskog. Et sted her forsvant set-skruen til eksosrøret på 741’n og følgelig satt jeg flere mil og trodde at jeg hadde blåst toppakningen. Under tanking på en Aral-stasjon traff Lars en ivrig tysker som gav oss en kartbok over Tyskland med veldig detaljerte kart. I all høflighet måtte vi beundre hans Yamaha Virago som stod parkert bak bensinstasjonen. Det er ikke overdrevet at de tre Indianerene var som magneter på det tyske publikumet.

Over Elbe i ferje.

Vi passerte byen Itzehoe og kjørt videre ned til ferjenkaia ved Glückstadt. Her ventet en lang kø av feriebiler, vi var tydeligvis ikke de eneste som forsøkte å unngå motorveien. Som motorsykkelister er det naturlig å slippe først inn på ferjen, vi har jo visse privilegier i så måte. Nå var temperaturen et godt stykke opp mot 30 grader, skinnjakka måtte av, og snekkerbuksa løsnes så godt opp, innenfor sømmelighetens grenser. Ferjen over Elbe tar ca. 20 minutter og vi passerte mudderbanker som stakk opp av det brune vannet. Her var det trolig viktig for styrmannen å ha gode lokalkunnskaper om strøm og avdrift. Skipsleia til Hamburg går oppover Elbe, så midt i elva gikk store containerskip og lektere.

På den andre siden la vi kursen sør-østover mot byen Stade. Og blant gamle bindingsverkhus i den gamle delen av byen inntok vi vår første lunch. God mat, godt drikke og guttene får fornyede krefter. Kursen stakes ut på ny. Mot Bremervörde, deretter mot Osterholz Scharmbeck og over en ny elv Weser, litt vest for Bremen. Friske takter, nå er motorene varme og førerne verdensvante. Milene forsvinner bak oss på tyske bundesstraßer. Gjennom små dorfer og ut på landsbygden igjen, jeg strever av og til med å holde følge med Sport Scouten og Chiefen. Plutselig er det kommet noen biler imellom oss og så er de andre ute av syne. Det skal ikke mer til enn at sistemann må stoppe ved et rødt lys før usikkerheten om hvor de andre er melder seg. Har de tatt av i neste kryss eller står de og venter lenger fremme? Og dette med tre som reiser sammen, det var jammen greit at vi ikke var flere allikevel. Heldigvis går det uten store komplikasjonert. Trikset er å ikke la seg stresse, men kjøre i sitt eget tempo og stole på retningssans og kartskisse. Vi nærmer oss Bremen. Lars vil gjerne unngå denne byen, som han mener vi ikke er tjent med å tråkle oss gatelangs igjennom, så han har en alternativ rute i utkanten. Vi må ut på en motorveistrekning, noe som går greit et par mil. Plutselig tar Lars av motorveien og inn i et forstadsområde. Litt gestikulering mellom ham og Kjell, og så bærer det av gårde igjen. Jeg registrerer at vi snur og kjører tilbake inn på motorveien dit vi kom fra. Ja, ja…det er vel en mening med alt, kanskje vi skulle tatt av før, tenker jeg. Men tvilen melder seg når vi passerer et stort lyskryss og fortsetter strake veien mot Bremervörde igjen. Har Lars kontroll nå, eller er vi på bærtur? I et lyskryss får vi kontakt med guiden vår og han må motvillig innrømme at han ikke vet hvor vi er. Han hadde faktisk ikke registrert at vi hadde snudd og kjørte samme veien tilbake. I følge kartet hadde vi vært på riktig vei i utgangspunktet, vi skulle fortsatt rett fram. Det ble alminnelig munterhet, denne motorveistrekningen kjørte vi altså tre ganger på veien ned og én gang på veien hjem.

Oldenburg og motorproblemer.

Ferjen over Weser tok fem minutter. Knapt tid til å ta av seg hjelmen før det bar av sted igjen. Fra Berne, ned til Hude, og herfra i retning Oldenburg. Denne byen hadde heller ikke Lars lyst til å rote seg inn i, men lite visste Kjell og jeg at han hadde fått andre ting å tenke på. Chiefen gikk ikke ordentlig. På en veiskulder i utkanten av Oldenburg ble kompresjonen sjekket, stifter, plugger, men ingen åpenbare feil. Den ville ikke gå skikkelig. Det poffet og smalt og når den av og til gikk, hørtes det ikke riktig ut. Vi studerte kartet etter et mulig sted å overnatte. Kvelden begynte å sige på og vi var slitne etter en lang og varm dag på veien. Litt lenger sør lå et sted som het Wardenburg. Vi fikk prøve om det kunne være overnattingsmuligheter der. Autobahn ville være det raskeste, så nå brøt vi prinsippet om ikke å kjøre på slike veier, for en liten stund. Chiefen hadde en av sine bedre perioder og Lars la av gårde opp påkjøringen til autobahn i retning Osnabrück, og…borte var han. Det er her historien splittes i to versjoner, omtrent som pressemeldinger fra Pentagon og Kabul. Vi skal ikke ta dette nå, Lars, bare konstatere at Kjell og jeg stod og ventet utenfor Wardenburg Gasthaus når en 36 modell Chief, med en lettere frustrert Baardsgaard, ankom.

Gausthaus’et kunne tilby de langveisfarende et familerom med ekstra seng, og det hørtes veldig bra ut, men først måtte vi ha middag. Middagsserveringen stengte kl. 22.00, så vi hadde ikke tid til å vaske oss og skifte. Jeg vet ikke om alle har et slikt gyllent øyeblikk, som en aldri vil komme til å glemme. Denne kvelden bød på et par slike, det første når Kjell og jeg tøffet inn mot Wardenburg i solnedgangen og skuet over en bred eng med blå markblomster. Ubetalelig! Det andre var når servitrisen kom med tre slanke halvliterer Weissbier og tre dehydrerte Indianførere kunne slukke tørsten. Jeg tror det gikk med et par øl til i løpet av de neste ti minuttene. Vi sov som barn den natten.

Varme pluggledninger ved Cloppenburg.

Fredag morgen, etter en bedre frokost, var vi klare for nye mil på nordtyske riksveger. Kjell og Lars kikket en siste gang over Chiefen for å bli klokere på hva som hadde skjedd kvelden før. Nå startet den riktignok, og gikk greit, men Kjell hadde mistanke om at toppakningen var gått. Det var ikke et prekert problem, så vi fant ut at vi fikk prøve noen mil igjen. Fra Wardenburg gikk det sørover på forholdsvis smale, landlige veier til Cloppenburg og bundesstraße E233. Videre, i retning Löningen og Haselünne. Plutselig signaliserer Lars at noe er galt igjen, vi svinger inn på en plass ved veien og stopper motorene. Chiefen går kun på en sylinder, motoren rister og smeller, dette ser stygt ut. Lars ser stresset ut, vrenger av seg kjøredressen og pakker ut verktøyveska. Fram med multimeteret, litt måling her og der. Gnist fra coil-ledningen, men…ikke på pluggen, eureka, her er problemet!

Temperaturen lå antagelig rundt 25-28 grader i luften, omkring motorene atskillig mer. Det viste seg at pluggledningene til Lars var blitt helt bløte av varmen og sunket ned på de glohete støpejernstoppene, hvor de laget en solid kortslutning. Jeg fikk oppdraget med å reise etter ny pluggledning og la av gårde ned til nærmeste tettbebyggelse. Her fant jeg et slags verksted, men karen bak disken visste åpenbart ikke hva en zündkabel var. Da ringte mobilen min, Lars hadde ordnet en midlertidig løsning. Han hadde tatt den smeltede pluggledningen, tapet den grundig og hengt den utenpå tanken. Det så pussig ut men sykkelen gikk helt flott.

MC-drive i Nordhorn.

Nå gikk det greit igjen og milene randt unna. Det gjorde bensinen også, og på et av våre mange tankstopp traff vi en pussig gjeng. Fire Vespaer, hvor unødvendige ting var “choppet” bort, men samtidig tilført en masse pynt og krimskrams, omtrent som en motorsykkel-chopper. Jeg syntes jeg dro kjensel på en stil fra 60-tallet som kaltes “mods”, en slags motpol til de engelske rockerne som kjørte motorsykkel. Artig! Jeg må legge til at vi ble tatt igjen av en slik gjeng på hjemturen, og da ble vi frakjørt, så de gikk bra også, disse scooterne. I hovedsak var det tyske publikummet i ekstase når de så Indianerne, men på et tankstopp ved Lingen kom innehaveren gestikulerende med en alvorlig mine. Den motorsykkelen måtte trilles bort fra pumpene, sa han og pekte på min 741B. Da skjønte jeg hva han mente, den lakk olje. Under motoren samlet det seg noen dråper og rant ned på betongsteinen ved pumpene. Det var den andre siden av tysk kultur, ordensmennesket. Mannen ved pumpene tørket sine kjære betongsteiner omhyggelig, før han jammen meg tørket av pumpepistolene også. Her nyttet det ikke komme med møkkete motorsykler! Ordnung muß sein!

Nordhorn var den siste utpost før Nederland. Vi ble enige om å spise lunch her og stanset ved første avkjøring. Den store, lysende m-en til Mc Donalds var det eneste vi kunne se av serveringssteder, og vi parkerte Indianerne i en bakgate. Kjell ble oppmerksom på en påskrift på veien; MC-drive. Heissan…det var litt av et sted vi var kommet til, egen innkjøring for motorsykler. Dette kunne vi jo fortsatt å tro hvis ikke noen kom på koblingen McDonalds og McDrive. Det var altså en drive-in restaurant.

Lyskryss til besvær.

Nederland ble nådd, grensen passert, nesten umerkelig. Bare noen EU-skilt som markerte overgangen til tresko-landet. Et par reindråper falt også, men det ble ikke mer en så vidt vått på asfalten. Det virket naturlig å kjøre videre via Enchede som er en forholdsvis stor by, derfra til Lichtenvoorde og til Zeddam. Ved Enchede kom vi tydeligvis midt i rushtrafikken, køene stod i kryssene og varmen var etter hvert blitt kvelende. Min 741B hadde store clutchproblemer kombinert med fuskende motor. Nærmet vi oss en grense for hva v-twinene kunne klare av tomgangskjøring i sterk varme? Det ble kjøring på litt lykke og fromme, skiltingen viste ikke det vi ønsket den skulle, og lyskrysstettheten var tiltagende. Endelig kom vi på riktig vei, men i det siste krysset holdt 741’n på å stoppe midt motgående kjørefelt under en venstresving. Da var jeg brukbart oppkavet! Min ellers så silkemyke fotclutch var blitt et huggende selvmordsredskap, den fungerte kun “av og på”. Sørover fra Enchede gikk veien langs enger og kanaler. Vi kunne roe ned litt igjen og nyte turen som før.

På plass i Zeddam.

Byen Zeddam er en liten by, nærmest en landsby, beliggende i regionen Montferland i øst-Holland. Plassen ligger ca. 15 km fra hovedvei A12/A3 som løper mellom Den Haag i Holland og Oberhausen i Tyskland. Området rundt er kjent for sine slott, vindmøller, treskofabrikker og smuglerruter (!!??) I tillegg finner man en rekke museer av forskjellig art.

Vi trillet inn hovedgata i Zeddam fredag ettermiddag. Målet nådd, endelig! Tre slitne Indianere parkert på fortauet i den lille landsbyen. En forespørsel til en av de innfødte bragte på det rene hvor selve arrangementet skulle finne sted, og vi kjørte de siste hundre meterne gjennom trange landsbygater, ut til den andre siden av byen. Her lyste en kjempestort mobilt lysreklamekran mot oss; “Indian Ralley 2001”, vi var på rett plass. Lysreklamen var unødvendig, utenfor porten stod en kø med Chiefer, Scouter, firere, alle ventet på å slippe til for å bli registrert. En halv time senere kunne vi slå ned støtte inne på campingplassen og løsne på oppakningen. “Hallo, er det noen hjemmefra her?” hørte vi bak oss. Det lød umiskjennelig norsk, til og med trøndersk! Mannen bak stemmen var ingen andre enn Ole Martin Mobeck, vår midtnorske Indianrepresentant. Han med den kanarigule -48 Chiefen. Og ved hans side, som det heter, en søt, ung dame ved navn Sonja. Hun kjørte Harley Sporster. Han fortalte at de hadde reist rett nedover, på autobahn, ikke kastet bort tid på småveier. Dette kunne vi jo egentlig godt forstå, med tanke på at de faktisk hadde kjørt dobbelt så langt som oss.

Teltliv og delemarked.

Vi rotter oss sammen med Mobeck og samboeren i utkanten av teltplassen, vrenger av oss skinnklærne, og slår opp våre elegante tomannstelt. Det vil si Lars hadde ikke rukket å anskaffe seg telt, så jeg tilbød plass i mitt. Var det ikke nettopp et to-mannstelt? Det skulle vise seg at det maksimalt var et en og en halvmanns telt, og i regnvær nesten ikke telt i det hele tatt. En røslig mann med sølvgrått hår kommer mot oss fra nabolaget. Det var sekretæren i det Svenska Indian Sällskapet, Leif Jostrand. Han ønsker oss “välkomna” og prøver å verve Kjell og Lars til medlemmer i SIS. Intet Indian Ralley uten tønnekjøring, og i en stor sylinder med stilas rundt midt på plassen hørtes motordur, smell og jubel fra publikum. I likhet med treffet på High Chapparall for fire år siden var vi nødt til å beskue disse “daredevils” . Men først en dusj og et par Amstel for å opprette veskebalansen.

Folk strømmet til uavbrudd inn på teltplassen. Fra praktisk talt hele Europa, og til og med noen fra Australia, ikke på to hjul, riktignok. Vi hadde allerede rukket å hilse på Alan Forbes fra Scottland ved innregistreringen. Han var ute etter å markedsføre sin firesylindrede “Dakota”, en Indian-retro maskin basert på Volvo motor og egenprodusert ramme. Våre danske venner hadde en ganske stor kontingent, og disse hadde i forbrødringens ånd byttet eiker i bakhjulet til Leif Jostrands Chief i løpet av foregående natt. Han hadde røket noen eiker på grunn av belastningen med kjøring med sidevogn.

Et stort Indian marked var plassert i nærheten av inngangen. Her kunne man studere brukte og nyproduserte deler til de fleste Indian-modeller. Mange av de “store” deleleverandørene var her, pluss enkelte mer lokale fra Holland. Beroligende å se at det meste kan produseres i dag, man skal ikke stå fast på deler framover, men det koster selvsagt. For ti-femten år siden var mange av disse delene uoppnåelige., de fantes nesten ikke, men i dag har nye produksjonmetoder og geskjeftige folk gjort at alt kan skaffes. Kiwi i Amerika har produsert en komplett Chief-motor av kun egenproduserte deler. Med moderne teknologi, forbedrede materialer og forsterkninger der hvor erfaringene tilsier dette. Men nok en gang, det koster!

Fredag kveld vandrer vi alle fra den “norske” leiren bort i byen for å innta en bedre middag. Zeddam var ikke i første rekke en by for det helt store utelivet, men det fantes et par restauranter her. Butikker med hjemmelaget sjokolade og gotteri fant vi også, noe som enkelte merket seg. Her skulle nok lørdagsgotteriet handles. Kjell, Ole Martin, Sonja og jeg avrundet kvelden i baren på leirområdet, mens Lars var den kanskje mest fornuftige og trakk seg tilbake til soveposen. Plutselig åpnet himmelsens sluser seg i et formidabelt skybrudd, vannet rant i strie strømmer, nattemørket ble flerret av lyn og tordenskrall. Det var faktisk ganske forfriskende. Et tomannstelt er , som sagt ikke et tomannstelt. To personer kan i utgangspunktet få plass, ingen tvil om det. Men telthøyden ute på sidene er ikke særlig imponerende. Særlig ikke med våt teltduk, og en løs bardun. Kl. 02.30 våknet Lars av våt teltduk mot nesetippen og uroen vekket også meg. En av oss måtte ofre seg, og krype ut for å feste bardunen. Det ble Lars. Neste dag kjøpe han eget telt.

Sonja kjører tønne.

Den nederlandske Indian klubben hadde jobbet mye med sikkerheten på stevnet. Ved ankomst fikk fører og MC hvert sitt bånd som skulle festes henholdsvis på armledd og på styret. Et slikt man får på sykehus. Det ble selvfølgelig spøkt en del med det. Båndene ble gitt registreringsnummeret på sykkelen, og for å i det hele tatt å slippe ut av området med motorsykkelen måtte du ha “matching numbers”. I tillegg var området helt avperret, slik at det ikke var mulig å trille en sykkel ut i nattens mulm og mørke. Det var ca. 260 Indians registrert på dette treffet, og med en gjennomsnittlig verdi på, la oss si kr.100.000 utgjør dette 26 millioner. Så det var store verdier samlet på dette jordet i Montferland.

Lørdag formiddag var det klart for felles motorsykkeltur til severdigheter i Zeddamområdet. Min 741B var derimot umulig å få liv i, batteriet var kokt helt tørt. Jeg hadde lånt med meg en “bærbar” batterilader av Tom Rognstad, så det var ingen panikk, men fellesturen så ut til å gå fløyten for min del. Noen hurtiglader kan man ikke si at det var. Det er allikevel mye som skjer på teltplassen, selv om de fleste er ute og kjører tur. En entusiastisk hollender hadde forstått at jeg kom fra Norge, og innledet en lang samtale om sin tid som fremmedarbeider i Rauland i Telemark. Veldig hyggelig, han stakk til og med hjem for å hente et multimeter, slik at jeg kunne teste spenningen på batteriet. En annen, engelskmann, kom innom for å si at han hadde hatt en slik Army Scout en gang for lenge siden. Han hadde også hatt kontakt med en norsk Indianeier med en -37 Chief i hine hårde dager, men hadde glemt navnet på vedkommende. Hoderystende fikk han navnene på samtlige av mine bekjentskaper, ingen “match”. Sånn er det enkelte ganger. Han fikk min e-postadresse, men han har hittil ikke tatt kontakt.

Ole Martins samboer, Sonja, hadde noe fore, Det lå forventninger i luften. En av “daredevil”ene i tønna kom bort ved frokosten og nikket bekreftende. En avtale i boks? Bare vent å se! Vi måtte stille opp i den store tønna ved neste forestilling. De to førerene gjorde seg ferdig med standardprogrammet; kjøring med en sykkel, to sykler samtidig, uten hender, lese avisen, hente en mynt fra en av tilskuerene på kanten osv. I neste øyeblikk ble en “tilfeldig” tilskuer, Sonja, utpekt til å få bli med en tur rundt i tønna. Sittende framme på styret kjørte hun flere runder med et ansiktsuttrykk som best kan beskrives med skrekkblandet fryd. Det hører med til historien at hun kjørte en omgang til senere på dagen, så det var vel mer fryd enn skrekk.

Lørdagskvelden var grillmat, taler og musikk. Men hvorfor arrangørene hadde engasjert to band, er et mysterium. Et som spillte inne og et som spillte ute, samtidig. Uansett, det ble en hyggelig aften. Vi hadde planlagt en forholdsvis tidlig avreise søndag morgen, så noen “hæla i taket” fest ble det ikke, men jeg tror alle var godt fornøyd når vi krøp inn i teltet for natten.

Hjemtur.

Søndagen opprant med disig, varmt vær, slett ikke så trykkende som de foregående par dagene. Jeg var spent på om Indianeren ville gå, etter oppladingen av batteriet. Den startet greit, og gikk sånn passe bra, men jeg hadde en ekkel følelse av at noe var på gang, uten at jeg kunne sette fingeren på det. Oljen tøt ut gjennom motorflenser men motoren hadde passe oljenivå i bunnkassen, så returpumpen så ut til å fungere. Vi var klar for hjemtur, sykkelen gikk, så det var ikke tid til å spekulere på eventualiteter. Lars hadde forberedt hjemturen i detalj på et papirark. Hvert stedsnavn vi skulle innom var notert som punkter på en streng. Denne lappen var tapet opp på tanken med elektrotape (selvsagt), og skulle vise seg å være en genistrek. Hjemturen foregikk med et minimum av kartlesingsstopp, helt glimrende. Det var nok å kaste et blikk ned på tanken for å vite om vi var på riktig veg.

De første ti milene gjennom Nederland gikk greit i den behagelige morgenluften, solen hadde ikke brutt igjennom ennå. Det gikk som en drøm, og snart passerte vi grensen til Tyskland. Rett før Nordhorn kjente jeg plutselig en liten lugging i clutchpedalen. Kjell og Lars lå et lite stykke foran da vi tok av østover i retning Lingen, og jeg måtte holde takten oppe for ikke å bli etter. Da skjedde det! Clutchpedalen føk plutselig framover, løste ut og ble stående framme med utløserarmen vridd helt rundt. Jeg trillet, uten framdrift, bort til et kryss litt lenger fremme og fisket frem mobiltelefonen fra kjøredressen. Gutta hadde skjønt at noe var feil, og hadde stoppet et par kilometer unna. Jeg fikk forklart situasjonen til Kjell, han hørtes nesten ut som om han trengte utfordringen ved et lite teknisk problem. En Harley chopper passerte, snudde etter noen hundre meter og kom tilbake. Jeg må si det at “brodeskapet” motorsykkelister imellom virkelig fungerer. Nesten så en blir rørt. Fyren tilbyr seg å taue meg fram til brorens HD-verksted i Nordhorn. Jeg takker høflig nei, og forklarer problemet med clutchen, og at dette helt sikkert lar seg fikse bare mine reisekamerater dukker opp.

Clutchoverhaling i grøftekanten.

Jeg tror jeg tidligere nevnte et gammelt utløserlager jeg puttet i verktøyveska før jeg reiste hjemmefra. Effekten ved å dra dette fram igjen foran øynene på Kjell og Lars, var ubetalelig. Vi har da alltid et ekstra utløserlager med i sideveska, gutter! Det ødelagte lageret ble demontert og inspisért. Lagerbanen hadde sprukket, trolig fordi jeg hadde krympet den rundt clutchsenteret. Dermed gjorde varmeutvidelsen sitt til å sprekke det. Grunnen til at clutchen var vanskelig å bruke på turen ned, skyldes at lagerbanene ikke hadde hatt plass til å sentrére seg mot kulene.

Så tysk landevei fikk en skvett gearolje i grøftekanten og Indian 741B fikk nytt (gammelt) trustelager. Det hele tok ca. en time og så var vi på veien igjen. Nå var clutchen bedre enn noen gang, silkemyk og vidunderlig! Milene rant unna til Cloppenburg, men nå fant vi ut at vi fikk bryte prinsippet med autobahnkjøring de neste fire milene nordover mot Oldenburg. Autobahnkjøringen gikk egentlig greit, det gjaldt bare å følge godt med i bakspeilet når BMW’er og Mercedeser nærmet seg og passerte i et par hundre kilometer i timen. Ved Oldeburg tok vi av autobahn og ned på en bundestraße igjen mot Berne og ferjen over Weser.

Overnatting i Itzehoe.

Fra Bremen gikk ferden mot Bremervörde, Stade og Glückstadt Samme veien vi kom på vei mot Holland. Det ble kveld før vi nådde byen Itzehoe, litt nordvest for Hamburg. 42 mil hadde vi tilbakelagt denne søndagen, vi var slitne og trøtte og trengte til både dusj, mat og hvile. Tre Indianere gjennom Itzehoes trange brosteinsgater, på jakt etter gasthaus eller hotell. Ferden endte på et stort hotellkompleks, her fantes rom i herberget og et avlåst garasjeanlegg i kjelleren for våre oljedryppende jernhester. Neste dag kl. 13.00 skulle båten gå fra Kiel, bare 8 mil unna. Det burde være lett match.

Itzehoe viste seg å være en trivelig by med brosteinsgater, teglhus og bierstuber. Vi tok en øl på en av disse før middagen og innehaveren var meget entusiastisk. Han hadde nemlig lagt merke til at det var vi som tidligere på kvelden hadde parkert utenfor på gaten da vi lette etter husrom. Det ble ikke sent denne kvelden heller. Etter middagen spaserte vi opp til hotellet igjen og krøp til køys.

Motorhavari.

Ved tankfyllingen i Itzehoe neste dag, bemerket også innehaveren av bensinstasjonen at han husket vi hadde kjørt gjennom byen for tre dager siden, på vei mot Holland. Du verden….det hadde visst vært litt av en begivenhet. Kursen legges mot Neumünster, men Lars har en alternativ rute denne gangen for å unngå bykjøring. Vi følger på gjennom det nordtyske landskapet, Lars først, så Kjell og meg. Army Scouten synes å gå tyngre, er det jeg som innbiller meg ting eller er noe på gang? Av og til samles litt mye olje i bunnkassen, før returpumpen får fart på sakene og pumper det opp, og da kan det faktisk merkes at motoren blir varmere og går tyngre. Jeg har nesten ikke tid til å bekymre meg over varm motor, det gjelder å holde følge med de andre, men ut av et lite tettsted 10 kilometer fra Kiel står plutselig bakhjulet på Scouten. Det hyler i asfalten, men farten er ikke stor, og jeg løser ut clutchen greit med venstrefoten og triller inn på en sidevei. Motoren er motbydelig varm, oljedampen står rundt sykkelen. Kjell kommer tøffende tilbake med en undrende mine. Hva har skjedd?

Etter hvert kommer også Lars, og vi begynner feilsøkingen. Jeg venter et par minutter før jeg kjenner på kicken. Bom fast. Båten går om et par timer. Dette var da som….! Det går noen minutter før jeg kjenner på kicken og nå kjenner jeg til min lettelse at motoren går rundt. Vi rådslår litt, dette må kunne gå noen kilometer til. Jeg starter opp og legger meg foran de andre i retning Kiel. Det går i 40-50 kilometer i timen, jeg ligger godt ute på vegkanten og slipper forbi trafikken så godt jeg kan. Og teller kilometere…. Inn mot Kiel går det i en sky av oljedamp.

Vi når ferjehavna i god tid før avgang, og lettelsen er stor. Da kommer jeg meg i hverfall hjem til Norge! Nå gjenstår det å få vekslet inn penger, både nederlandsk valuta og tyske småpenger. Vi får se litt av Kiel før vi kjører på båten.

Hjemme igjen.

Vel om bord blir det ordnet lugar og svette kropper dusjet. Ryggsekken er tom for rent tøy, så et kjapt besøk i taxfree butikken må til for å skaffe et par tennissokker. Oppe på dekk treffer vi to kjente igjen. Ole Martin og Sonja hadde kjørt direkte til Kiel, og hadde sett våre Indianere parkert ved ferjen. Så nå ble det både lunch og middag for en samlet norsk delegasjon den kvelden. Neste morgen legger M/S Prinsesse Ragnhild til på Hjortneskaia og begynner å losse biler. Det blir etter hvert vår tur opp kjørerampene, og jeg må hjelpes av ferjemannkapet opp de siste meterene. Scouten klarte ikke bakken. Tollvesenet rynker på nesen og vinker meg forbi der jeg kommer oljedampende og bråkende ut av båten. Ikke noe problem med kvoten når man kjører Indianer! De andre kommer også etter hvert ut på kaia, og vi samles der før hjemreisen tar til.

Vi takker hverandre for en fin tur og legger i vei hjemover. Ole Martin og Sonja har fremdeles 50 mil hjem, jeg har 3 mil, Lars er nesten hjemme og Kjell skal bare ut til Steinsoppgrenda. Jeg tar en tjangs på å kjøre festningstunnelen med 741’n. Det rusler og går i 50 kilometer i timen utover Mosseveien mot Ski. Tar av ved Hvervenbukta og inn på Gamle Mossevei. Stopper den nå, er det hyggeligere å stå her enn på motorveien. Mine engstelser viser seg å være ubegrunnede, den skadede Indianeren peser seg fram, helt til Ski. Jeg pakker av og ringer kona, som er på jobb. Alt vel!

Epilog.

Turen til Zeddam var fantastisk, tross vanskelighetene, …eller kanskje på grunn av vanskelighetene. Dette gjør den til noe vi vil snakke om med entusiasme i år framover. Reisen, opplevelsene, tekniske problemer, alt ingredienser til en uforglemmelig tur. Sport Scouten til Kjell gikk de drøyt hundre milene uten noen form for problemer. Han er jo også kjent for å gjøre restaureringsjobben ordentlig, så det lå vel i kortene. Både jeg og Lars må gå litt i oss selv etter turen. Motoren på min 741B ble obdusert etter noen dager med følgende diagnose: Låseringen til stempelbolten på den fremre sylinderen hadde knekt og blitt presset ut i sylinderveggen. Der hadde den blitt most inn i stålet, i en dybde av 1-2mm, før den hadde “vandret” igjennom stempel og stempelringer og laget hull ut til forbrenningskammeret. Derfor hadde motoren svettet så utrolig mye olje. Hver gang det eksploderte, gikk trykket delvis ned i bunnkassen. Registeret svømte i olje. Neste år går det internationale Indian rallyet i Slovenia, det blir for drøyt, men i 2003 er det danskene som skal arrangere treffet. Da stiller vi igjen.

Stein.