Da min kone og jeg besøkte Praha for første gang i 1998, var det ni år siden muren falt, og byen hadde fremdeles preget etter årene med Sovjetstyre. Man kunne merke det på varetil­gangen, detaljer på hotellet, den beskjedne biltrafikken og en litt avslappet holdning til turister.

Neste gang vi besøkte stedet var i 2005 og da hadde vestlig markedsøkonomi tatt grep, både på godt og vondt. Tsjekkia var et land i stor utvikling.

Tsjekkoslovakia, som det het fra 1918 til murens fall, var en konstruksjon av to land som egentlig ikke hadde mye felles; Tsjekkia og Slovakia. Etter den fredlige fløyelsrevolusjonen i 1989 ble landene skilt. Da Tsjekkia dukket opp på listen over land som skulle arrangere internasjonalt Indian Rally var det et ek­sotisk innslag på agendaen. Ja vi var vant til treff i Tyskland, Sverige og Nederland, men dette var litt spesielt.

Da vi pustet ut etter Vrådalstreffet, var tanken om deltagelse på et nytt treff, langt fra Norge, ganske fraværende. Men jeg kunne ikke la være å google en hypotetisk reiserute til Tsjekkia, og etter en stund luftet jeg ideen på styremø­tet i januar. Dette kunne jo faktisk la seg gjennomføre. Gitt at man la opp til biltransport og en reiseform tilpasset middelaldrende menn. Gjennombruddet kom da Ola hadde tenkt samme tanke og fått tilsagn om å låne kassebilen på job­ben. Turen skulle ta ca 67 mil hver vei, på tyske motorveier, pluss nødvendige stopp. Kielferja ble valgt som transport fra Oslo til Kiel. En myk start.

Kartlesertrøbbel og tyske motor­veier.

Med billett på Color Fantasy og passet i lomma, stod jeg på Hjortneskaia i dusk­regnet og ventet på Ola og den grønne varebilen. Datoen var 24 juli. Noen dager tidligere var Indianerne lastet inn i bilen og stroppet fast, sammen med klubbtel­tet og diverse campingutstyr.

Kielbåten er en verden av ferieforvent­ninger og før utkjøringen til Kiel fikk vi tommelen opp fra mange ferieklare bi­lister da de så motorsyklene i varebilen. En gammel Indianer får stadig oppmerk­somhet. Ildprøven for meg som kartleser og Ola som sjåfør var å komme sømløst og greit ut av sentrum i Kiel. Og allerede etter et par, tre kilometer tok kartlese­ren feil av «hold til venstre» og «ta til venstre» og vi endte ute i periferien. Nå måtte vi improvisere og snu og Ola var merkbart stresset. På vei over et lyskryss skiftet lyset til rødt og nå måtte vi forte oss over på den andre siden. I bakspei­let kom det en Passat med «Polizei». Heldigvis hadde han det like travelt med å komme over.

Etter den innledende kartleserblemmen, gikk alt mye bedre og ruten gjennom Hamburg ble valgt som beste alternativ. Men, alle som ferdes litt på Autobahn, vet at her kan mye skje. Trafikkuhell, vegarbeid, you name it. Hamburg got it. Googles veivisningsapp indikerte pluste­lig kilometervis med kø. Ved innkjøring til Elbtunell var vi glade for at vi ikke satt ute i trafikken, i 30 graders varme, på en heit motorsykkel.

Ute på den andre siden løsnet køen og nå hadde jeg også lært meg å navigere etter veinummer, så alt gikk bedre. Forden fikk testet marsjhastigheten på tyske motorveier, og alt funket tilfredstil­lende. Googles Maps veivisningsprogram er ganske kraftkrevende for telefonen og behovet for lading meldte seg snart. Med et stopp for fylling av diesel fikk vi anskaffet en kompatibel ladeledning for bruk i bilens 12v uttak. Problem løst. Videre i retning Leipzig og Dresden med friskt mot.

Mot grensen.

Ola bannet og girte ned i annet gir, mens den grønne varevogna hoppet og spratt nedover Bøhmiske landeveier. Googles veivisning hadde ledet oss gradvis vekk fra motorveien, og nå befant vi oss på en smal, humpete og bratt bygdevei. Faktisk veldig sjarmerende, men lite effektivt. Kartet viste at på den andre siden av fjellrekken befant Tsjekkia seg. Etter noen mil åpnet landskapet seg opp, bak grantrærne og vi så en stor, flat slette og en by i det fjerne. Det var Teplice, rett nord for Most. To store skorsteiner i det fjerne gav assosiasjoner til atomkraft­verk. Men det skulle vise seg at dette var kraftverk drevet av brunkull. Noe område var kjent for å utvinne. Og så kan man jo diskutere hva som er mest bærekraftig. Endringen i landskap var markant, rett fra fjell og daler til et nesten flatt åkerlandskap. Noen kilome­ter senere fant vi avkjøring til Most og Hippodromen. Her ble vi møtt, først av portvakter, og litt senere av innsjekkings­boder plassert ved snuplassen.

Hippodrom er en betegnelse for en hestveddeløpsbane, og stedet bar preg av dette. Store flater, sannsynligvis parkeringsområder, samt en vedde­løpsbane med tilhørende bygninger og fasiliteter. Ypperlig for store utendørsar­rangementer, og perfekt for denne typen korttids-camping, som de internasjonale Indiantreffene er. Skulle noe trekke ned var det et noe mangelfullt sanitærhus og for alle de som ikke lenger orker å overnatte i telt var det ganske langt til nærmeste hotell, som lå i byen Most, tre kilometer unna. Begrepet gangavstand kunne strekkes litt langt.

Ellers ble Ola og jeg tatt godt imot av hyggelige folk i innsjekkingen, fikk kon­volutten vår, t-skjorten og startnummer. Campingen kunne vi selv velge hvor vi gjorde og snart så vi noen kjente fjes; Helena, Lisbeth, Juha og Karina. Om det var ledig plass her? Jada, rett ovenfor, som nærmeste nabo. Det ble et hyggelig gjensyn og Juha kom med en kjøleboks hvor det lå noen riktig leskende tsjek­kiske øl.

Det store klubbteltet ble satt opp, med god hjelp fra våre nye naboer. Her skulle jeg sove, på min medbragte campingseng, mens Ola skulle prøve Forden som soverom. Han var bekymret for sine plagsomme hostekuler og ville ikke ødelegge min nattesøvn. Det var omtenktsomt av ham, men når jeg sover så sover jeg som en, ja..stein. Det skulle bli med den ene natten i kassebilen, for når solen fikk tak på morgensiden ble bilen som en stekeovn. Neste dag flyttet han inn i klubbteltet.

Rundt oss dukket det opp masse kjente fjes, noen man har snakket litt med og noen man godt vet hvem er. Sånn er det; det er faktisk en hard kjerne som kommer, år etter år. Og det blir noe av opplevelsen med slike treff. En par kjente landsmenn traff vi ut på kvelden; Ole Martin og Vigdis, ankommet med fly. Et annet par var et nytt bekjentskap; Kjetil Hoseth og kona Gro. Kjetil har restaurert en aldeles praktfull lyseblå 1947 Chief. En slik, nydelig restaurering, er det sjel­den man ser. Gro var også bitt av Indian­basillen og forhørte seg om det var mulig å få tak i en Scout for eget bruk. Og nede ved spiseteltet traff vi jammen også Geir Johansen (II), som var på gjennomreise.

Kurt skrur Chief.

På fredag fant vi en annen landsmann; Kurt Eilif Dale, på vei inn i gearkassa på sin 39 Chief. Som assistent hadde han Cesar Jorda, full av gearolje og sot. Kurt var med en gruppe svensker som hadde kjørt fra Sverige, gjennom Polen og ned til Tsjekkia. Rett før grensen hadde han hørt et smell og sett at den indre primærkassen hadde fått et nytt in­speksjonshull, som ikke skulle være der. Primærkjedet var skadet, kassa sprukket og gode råd veldig dyre. Resultatet ble at sykkelen måtte på henger og den polske formannen Krzysztof Pedryc kontaktet for hjelp med nye deler. Heldigvis hadde Chris en brukt indre primær og et nytt primærkjede, så nå gjensto bare jobben.

På Hippodromen var det satt opp et eget rødt telt markert med «Service Station». Her hadde tsjekkerne en egen service­mann, en ung, dyktig mekaniker som skulle bistå ved mindre reparasjoner. Teltet var også utstyrt med løftebukk for MC og et bredt utvalg av verktøy. Kurt og Cesar foretok en demontering av indre primær og primærkjede ute på gressple­nen, til stor forlystelse for passerende treffdeltagere. Det finnes ikke noe mer underholdende enn noen som skrur for harde livet, og alle grøsser og tenker i sitt stille sinn at det er godt det ikke er meg denne gang. Jobben ble gjort og ut på kvelden kom den første prøveturen og ut fra Kurts brede glis så alt ut til å fungere.

Ola og jeg kjører fredagsutflukt.

Fredag var også tid for den første turen i nærområdet. Etter en kikk på kartet og litt rådslagning ble vi enige om å prøve å komme til en bensinstasjon med 98 oktan og ta det videre derfra. Spen­nende å utforske nye veier. Til tross for at vi befant oss i en landlig del av Tsjekkia var det en ganske tett trafikk på hovedveiene og av- og påkjøringer måtte beregnes nøye, for i tillegg var fartsnivå­et ganske høyt. Men de lokale bilistene var tålmodige med to norske Indianere som åpenbart var på «søndagstur», så alt forløp uten stor dramatikk. Vi streifet rundt på småveiene, mellom åkre og landsbyer, til vi endelig fant et stopp ved et kapell, som lyste imot oss i ettermid­dagsolen; Hrbitovni kaple. Uten å vite mye mer om stedet var det et flott skue. All informasjon var dessverre på tsjek­kisk.

Mye av Mosts historie dreier seg om gruvedrift og dessverre i negativ for­stand. På grunn av de store kullfore­komstene ble mye av byen og området offer for rovdrift og landskapet ødelagt av de store dagbruddene. Disse ser man over alt. Mye av byens og områdets kulturarv forsvant i denne prosessen. Men etter omleggingen til renere energi fant man ut at hullene kunne fylles med vann og skape rekreasjonområder med vannlek, seiling og andre aktiviteter. Dette, sammen med arealer som ble til idrettsplasser og parker, gjorde at Most fikk tittelen «europeisk idrettsby» i 2015. Nok om det.

Tilbake på Hippodromen ble det konsu­mert et par tsjekkiske øl, før vi tok en runde i utstillingsområdet og nede ved travbanen. Mye flott å se av Indianere og inne på selve utstillingslokalet hadde tsjekkerene utstillt to flotte boardtrack racere som etter sigende skulle være veldig sjeldne. Dessverre oppfattet jeg ikke hele historien til disse, men det kan gjerne være et tema for en egen artikkel.

Fredag ble kveld og Ola hadde flyttet inn i klubbteltet. Våre gode naboer inviterte til fredagspils rundt campingbordet og denne gangen var det også to ungarere som slo seg med. Ola spanderte whisky og jeg Linje Sommer-aquevit. Og vi drakk øl. Det er én ting man bør vite om konsum av rent brennevin; det er den plutselige effekten når man etter hvert reiser seg for nødvendige ærender. Man blir så himla ustødig. Og med teltsnorer som utlagte snubletråder og progressive briller er veien til buskene på baksiden av teltene ganske farefull. Ola avsluttet kvelden med å havarere campingstolen til vår finske venn Juha Finholm. Resten av kvelden ble med mineralvann.

Indianfamilien på rideout.

Treffet i Most rommet deltagere fra hele Europa og i forhold til en del andre merketreff er det en gemyttelig og rolig atmosfære. Alt kretser rundt Indianmer­ket, historikken og de tekniske utfordrin­gene ved restaurering. Og gjennom år har man skaffet seg et nettverk av folk man verdsetter å treffe igjen. Begrepet «Indianfamilien» er ikke helt feil. Noen språkutfordringer er det selvsagt, men som oftest går det greit med stottrete engelsk eller en dose skoletysk. Og nordmenn er generelt språkmektige, sammenlignet med enkelte andre land. Men vi møtes, vi prater og gestikulerer, vi skåler og vi hjelper til der det trenges. Noen er innbarkede «bikere», som lever på veien fra treff til treff. Andre er sam­lere eller ihuga motormekanikere. Og noen er som Ola og meg; i klem mellom «normaliteten» og en motorsykkelkultur få andre rundt oss forstår noe av.

Lørdag morgen våknet jeg av en spjæ­rende lyd og deiset, i soveposen, rett ned på bakken. Campingsengen hadde sagt takk for seg. En natt sovende rett på bakken var ikke noe alternativ. Vi måtte til byen for å handle luftmadrass før dagens rideout. Heldigvis hadde vi allerede sett en sportsbutikk på senteret vi besøkte i går.

Klare for lørdagen kjøretur ventet vi på løpsledelsens instrukser. Jan Vaclav signaliserte at alle måtte følge i kor­tersjen. En gruppe moderne Indianere skulle være «Road Marshalls» og sikre at alle kom greit gjennom kjøreruta. Deres oppgave var simpelten å stoppe biltrafik­ken i kryss og rundkjøringer og når alle hadde passert, kjøre raskt (meget raskt!) til neste kryss for å ta opp igjen trafikkdi­rigeringen. En svært komplisert logistikk, som de, slik vi kunne forstå, utførte til punkt og prikke. I tillegg fantes det fotografer på motorsykkel, som fulgte kjøreruten. Synet av 200 Indianere i én lang rekke, måtte være et utrolig syn for publikum.

Ruten vi kjørte var gjennom landlige om­råder, smale asfaltveier, av og til avbrutt av en landsby med noen hus og en kirke. En herlig kjøretur, helt fram til turens før­ste mål som var et utsiktspunkt foran en gammel borg, Hazmburk, ved landsbyen Klapý. På vei opp til parkeringen var det tilløp til kaos i det en håndfull Indianere fikk trøbbel med clutch og motor i den sterke varmen. Heldigvis kom de aller fleste opp og kunne nyte utsikten.

Autodrom Most.

Tidsskjemaet tilsa ikke et besøk på borgen, som lå tyveminutters gange opp i åsen. Snart var alle på hjul igjen og denne gangen krysset vi ruten vi kjørte tidligere. Våre Road Marshalls var nå hy­peraktive og passerte stadig rekken med veteraner i et kollossalt tempo. Denne

kjøringen ble av noen betraktet som risi­kabel og temaet kom opp på president­møtet senere. Løpsleder understreket da at førerene var professjonelle motorsy­klister og hadde full kontroll på det de gjorde. Det var på det rene at man ikke hadde kunnet gjennomføre løpet uten denne hjelpen. Siste del gjennom Most sentrum og fram til neste stopp, Auto­drom Most, ble kjørt med politieskorte. Meget imponerende!

Autodromen var en vaskekte roadra­cingbane, og treningskjøring foregikk denne ettermiddagen med skikkelige fullblodsmaskiner. Et vanvittig lydnivå når et titalls motorsykler passerte på rettstrekket forbi tribunene. Noen fikk tatt seg en lunch og litt å drikke, mens Ola og jeg siktet oss inn mot president­møtet som skulle arrangeres nettopp i dommertårnet på Autodromen. Årets presidentmøte ble preget av den belgiske formannen Claude Van Gysels bortgang i fjor høst, og hans kone delte ut et minnekort før hun beveget forlot møtet. Et sterkt øyeblikk. På agendaen ellers var den vanlige statusrapporten fra klubbene om medlemstall og aktiviteter. NIK er én av få klubber som kan vise til medlemsoppgang. Andre klubber viser en nedadgående tendens. Begynner vi å bli gamle? Den danske klubben hadde medbrakt en flyer for neste års treff. Vi gleder oss til Mosten.

Presidentmøtet tilbakelagt, bildet tatt, og alle møtedeltagerne ble lovet et par runder på Autodromen. Etter en sikker­hetsbil med blinkende gule lys. Med de «ordentlige» roadracerne som vinkende tilskuere kjørte vi noen runder på banen, før vi la på vei hjem til campen. På Hip­podromen ble det lagt opp til en oppstil­ling av samtlige Indianere, i to rekker, ned mot byggene, med filming fra drone og fra tilskuere. Flott tiltak! Første gang jeg har opplevd en velykket fellesfoto­grafering.

Lørdagskveld.

Spent feststemning, nydusjede og klare for avslutningen nede ved Hippodromen. Lang kø ved ølvognene. Men fra vest bygget det seg opp noen truende skyfor­masjoner og snart kom regnet og vinden. Folk trakk lenger og lenger inn mot midten av spiseteltet ettersom stormen tiltok. Plutselig gikk lyset og nå begynte bekymringen for matforberedelsene. Ble det varm mat i kveld? Arrangørene had­de åpenbart bommet på deltagerantal­let og ryktene sa at det hadde kommet minimum hundre flere enn først antatt.

Enda det var satt en ekstra høy sum for «på døra» deltagelse, 150 euro.

Uansett måtte det improviseres med maten for å få det til å rekke til alle. Og noen fikk dessverre ikke mat. Men som plaster på såret ble det lovet en rike­lig frokost søndag morgen. Bortsett fra dette så det ut som alle hadde en flott kveld. På grunn av regnet fikk ikke alle med seg premieringen og selve avslut­ningen. Den foregikk ute i friluft, ved sce­nen og de fleste hadde søkt tilflukt inne i spiseteltet. Sånn var det også med Ola og meg. Det var tydelig at man hadde satset på godt vær i forbindelse med avslutningsermonien. Kvelden blir til natt og mange hadde en lang reise hjem neste dag, så noen utagerende festing ble det ikke denne lørdagskvelden.

Søndag og hjemreise.

Søndag morgen våknet jeg med en halvveis våt luftmadrass og sovepose, da vinden hadde blåst teltveggen opp på madrassen og vannet rent inn på soveposen. Motorsyklene var lesset opp allerede kvelden før, så nå var det kun telt, sovepose og bager som skulle med. Hjemreisen ble planlagt via Dresden og gamle øst-tyskland, via Berlin og til Kiel. Og ingen små lokalveier denne gang. Ola hadde planen klar. Vi skulle følge motor­veien øst for Most, i retning grensen, for så å følge A17 og A13 vest for Dresden. A13 gikk i retning Berlin og så fikk vi ta det derfra. Rett over grensen til Tyskland tok vi igjen det danske følget, med Anne Mette, Bøf og Carla, på motorveien, i retning Dresden.

Milene gikk og 10 mil før Kiel begynte vi å gjøre Google-søk etter overnattings­sted og vi fant et hotell i Wittenburg med skapelig pris og passe avstand til ferjen i Kiel. Stedet skulle vise seg å være et «alpin» hotell, et innedørs skianlegg. Ski­anlegget var riktig nok ikke i drift, men hadde en åpen restaurant og vi bestillte hver vår weissbier og Alpin-burger. Det siste skulle vise seg å være den rareste burgeren noen av oss hadde smakt; en skive grillet kjøttbrød med surkål under. Nok om det.

International Indian Rally 2024, i Tsjekkia ble et vellykket arrangement. Og når vi nå har klaget noe over matservering og andre detaljer, sitter man allikevel igjen med en flott opplevelse, hyggelig stem­ning, godt organisert camp og perfekt rideout på lørdag. Og Tsjekkia var et spennende, annerledes land, med gjest­milde folk og godt øl. Kan man egentlig kreve mer? Neste år er det Danmark og da forventes det storinnrykk fra Norge og Sverige. Ses vi da?

International Indian Rally 2024 – Most, Czech Republic – statistikk:

Antall nasjoner representert: 21

Deltagere:	499	Prince:	4
Indians:	215	741B:	17
Andre MC:	30	Sport Scout:	6
Scout:	50	Camelback:	1
Chief:	124	Racer:	5
Four:	6		2