Tiden går så altfor fort!
Arne Bjørn Hoel – foto: Stein Fossheim
Tiden går, og det er hele 10 år siden noen norske Indianeiere reiste til International Indian Rally i Danmark. Noen kom med egen wigwam fra nordvestlandet, en større gruppe kom fra Trøndelag og Østlandsområdet, mens noen ensomme ryttere kom slengende herfra og derfra. Jeg møtte unge Halvor Midtvik for første gang, og vi flyttet teltet hans (ferdig oppsatt) fra et stille hjørne til den nye norske campen. Andreas Schytte-Larsen kjente jeg jo fra før av, men han hadde jeg ikke sett på mange år. Plutselig var det utrolig mange norske Indianeiere samlet på ett og samme sted. Du verden så moro ! Alle koste seg med en grønn Thor i handa, og plutselig var det ingen tvil om at nå var det grunnlag for å stifte en norsk Indian klubb.
Jeg møtte på Presidentmøtet som representant for Norge, og interessen for å arrangere «International Indian Rally» i Norge var stor. Problemet var bare at vi ikke hadde noen klubb. Den 8. november 2003 stiftet vi endelig Norsk Indian Klubb, og fra da av har tiden gått altfor fort!
Norsk Indian Klubb har allerede 134 medlemmer, og i 2010 arrangerte vi «International Indian Rally» på Leira i Valdres. Allerede i 2004 arrangerte vi Indian Summer Meet på Tretten i Gudbrandsdalen, og i 2011 flyttet vi dette hovedarrangementet til Leira sammen med totempelen vår. Norsk Indian Klubb har i disse årene hatt et meget godt samarbeide med de nordiske Indianklubbene, og det var derfor vi gledet oss ekstra til møtet med hyggelige venner og noen grønne Thor på Mosten.
Lars Baardsgaard var som vanlig vår reiseleder på turen som startet onsdag 24.juli med Stena Line i Oslo. Sola skinte mens alle norske og 3 svenske Indianryttere dundret inn i ferja med sine blankpolerte jern. Lars pleier å ha full kontroll, men her dukket det opp mange som ikke hadde booket billett via Norsk Indian Klubb. Alle kom med på ferja, og gjensynsgleden og forventningene var svært høye på veien ned til Fredrikshavn. Tidlig torsdag morgen var det bare å samle troppene i Fredrikshavn, men hvor var følgebil I ? Joda han ventet på oss lengre inne på kaia, men etter bare noen kilometer måtte Leif Haave og følgebil I vente på oss i timesvis. Bjørn Hvaleby hadde stopp, og timene gikk svært sakte med feilsøking i veikanten.
Mens Bjørns gode hjelpere jobbet med den døde Indianeren spiste halve følget frokost i den koselige fiskebyen Sæby. Så delte vi oss i to lag, og med følgebil II og Svein Krogrud ved rattet gikk turen rett til Mosten. Det andre laget sparket i grusen og håpet at livet skulle komme tilbake til den døde. Den turkise Chiefen havnet etter hvert på følgebil I. Straks var det lutter glede og full gass for det utålmodige følget. Målet var Mosten og en grønn Thor. Mosten er et herlig sted, og med gode venner fra hele Europa og Australia, – og et hyggelig vertskap, er dette stedet der tiden skal gå sakte. Det gjør den dessverre ikke, den går bare så altfor fort.
På fredag var det en lat dag. Vi gikk rundt, hilste, snakket og kikket. Jeg fant en norsk 1920 Indian Powerplus som hadde havnet i Nederland. Den hadde originale Jac.Hansen decaler på tanken og var kjøpt i en bilforretning i København for noen år siden. Sykkelen kom fra Nordland, og denne sykkelen skulle jeg gjerne ha sett forble i Norge. Nydelig var den. Fredag kveld var det blues med brummende rytmer fra Bøf’s Indian. Natt til lørdag var det et voldsomt tordenvær som nok de fleste av oss registrerte. På lørdag var det tur til Dansk Motor- og Maskinsamling. Det var en opplevelse for alle, men spesielt for Espen Volle som var klar på at der ville han gjerne jobbe. Elsker du stasjonærmotorer er det bare å gå inn på www.motorsamlingen.dk.
Så var det action på dragracestripa før nydelig middag og en premieutdeling der den norske klubben fikk mange flotte premier. Først fikk Norsk Indian Klubb et gedigent trofè som en markering av at klubben ble stiftet på Mosten for 10 år siden. Deretter var det biker Halvard Midtvik som sammen med Jørgen Sundberg og Jim Parker ble kåret til de som hadde kjørt lengst for å komme på treffet. Med en snarvei om Lofoten + en omvei om Vestlandet hadde de kjørt hele 280 mil! De var tre utslitte gutter som dessverre måtte dele premien i tre. Lilleba Volle fikk velfortjent 1.premie for sin 1937 Chief, mens Jan Nybø kapret 1.prisen for sin tofargede Chief 1946. Det er imponerende at Norge kan få internasjonale priser når nivået er så høyt som det er i Indian miljøet. Gratulerer!
En nyhet er at Norge nå har den 5. største Indianklubben i Europa. Det er bare Tyskland, Sverige, Nederland og England som har større klubber. En annen nyhet er at Norge trolig får arrangere International Indian Rally i 2021. Så var det Ola Prestløkken og Jarl Schrøder som med dødsforakt deltok i dragrace. Ola imponerte med 3.plass i Scout klassen, mens Jarl dessverre ikke kom på pallen. På hjemveien søndag var det til dels regn, men vi kom oss alle inkludert Jørgen Sundberg og Jim Parker til Sæby Vandrerhjem. Her hadde vi en meget hyggelig kveld som ble avsluttet på verandaen utenfor fire av leilighetene. Mandag morgen kom vi oss til Fredrikshavn, og i løpet av ettermiddagen var vi alle pent og pyntelig hjemme i Norge. Følgebil II hadde hatt problemer på hele hjemveien, men sånt kan skje med moderne japanske biler. Selv måtte jeg bytte et 6 volts batteri, men det har vi jo alle med oss i sekken?
For Norsk Indian Klubb var dette en meget hyggelig tur der vi sammen med våre svenske venner hadde en flott tur til Mosten. Våre danske venner er gode arrangører, og vi takker Bøf, Anne Mette, Obbekær, Jesper & Lars Sørensen og alle de gode unge hjelperne. På turen til Danmark kom det 32 norske deltakere. Gunnar Vadset hadde med seg den eldste norske sykkelen (1920 Powerplus), mens debutantene Hvaleby og Fivelstad stilte med «nye» 41 Chief og 41 Four. En nytt bekjentskap var Jon Arne Hjelle som på en 1936 Scout kjørte tur-retur Nordfjordeid-Oslo for å være med på turen. Stølsvik kom innom med familie, og så hadde vi hyggelig besøk av Bratterud uten sykkel. Det var morsomt å se nytt medlem Cay Jonassen fra Kristiansand på 1934 Chief. Tiden har gått så altfor fort, men ingen skal påstå at Norsk Indian Klubb ikke har klart å følge med i tiden.
Arne Bjørn Hoel
Norsk Indian Klubb på Facebook