Trondhjemsridtet 1919 – 2014-løpet


Stein Fossheim


Lunch på Kirkenær med elgehakk var meget velsmakende, og jammen fikk vi ikke se en av de originale deltagersyklene fra 1919, på utstilling akkurat her. Turen videre opp til Elverum gikk i godt tempo, og fram til Rena kjørte vi østsiden av Glomma, en meget hyggelig strekning. Framme på Østerdalen hotell ble det middag og et par øl, før Rolf Barry Berg tok oss gjennom en briefing av dagens hendelser og forberedte oss til morgendagens etappe. Kun to sykler på «likvognen» første dag, men disse er trolig igang igjen i morgen. Vi gleder oss til forsettelsen!

Dag 2 – Rena til Trondheim

Start grytidlig på Rena og kjøring under perfekte forhold, deilig frisk luft og motoren puster godt. Åkrene og engene langs Glomma ligger grønne og himmelen er blå. Ved første kaffestopp ved Åkrestrømmen registrerer jeg at jeg har passert Koppang og satt ny personlig rekord. En stor hump i veibanen i Brydesdalen setter en støkk i oss, da vi flyr gjennom luften et stykke. Underveis her blir vi servert kaffe og kake av en lokal gruppe, som ønsket oss velkommen.

Roadbook-kjøringen går fint, når bare rullen vil bli med rundt. Snart passeres Tynset med en stopp på Bjørnsmoen Gjestgiveri, en av de opprinnelige stoppene langs ruten. Før Røros får vi de første strekkene med seriøs grusvei, helt ok, selv om jeg kan styre meg litt for dårlige veier av denne typen. Et eller annet sted her ligger det nå en Indian fotbrettmatte, for denne var borte fra Chiefens høyre side. Vel, vel.

Stopp på Tynset

Deilig lunch i Røros og mange benyttet sjansen til en sightseeing i «Unescobyen». Over fjellet og ned Haltdalen, til Støren. Her ble det selvsagt fortært noen wienerbrød, som seg hør og bør. Den opprinnelige planen med å kjøre den risikable strekningen med jernbanekryssingene måtte droppes, og de lokale kreftene skiltet en alternativ rute mot Trondheim. Til slutt kunne vi slå ned støtta på Tiller, etter en slitsom, men flott dag.

Dag 3 – Trondheim til Spitsbergseter.

Tidlig morgen. Var det slutt på godværet? Det har regnet hele natten, men nå ser det heldigvis ut til å gi seg. Vi legger i vei fra hotellet i Tillerbyen i småregn, men temperaturen er heldigvis bra. Ikke seks grader som for to år siden. Reisen går langs fjorden utover mot Orkdal, men arrangements-kommiteen har lagt inn noen ekstra avstikkere inn på noen gruseveier opp mot Storås, hvor den første kaffepausen er. Arnt Grø møter oss der, og det blir tid for litt kaffe og vaffler. Og tankfylling. Viktig å ha full tank før fjellovergangene. Været var nå blitt helt ok.

Fra ankomsten i Trondheim

Gjennom Meldal og opp mot Nerskogen på grusveier. Faktisk er en god grusvei bedre enn en dårlig asfaltvei, det finner vi ut nå. Gjennom fjellheimen, mil etter mil, med små fotostopp. Fram til Oppdal og mot Dovrefjell og Kongsvoll. Her er det lunch og en velfortjent hvil. Neste etappe går via Hjerkin og ned til Folldal, og videre gjennom Rondane. Her klarer undertegnede å kjøre i et halvmeterdypt hull ved en bro, sprette sidelengs gjennom luften, og lande på hjulene igjen. Torkel kjørte bak og var vitne til hallingkastet. Kjørte videre etter en liten pause. En stopp ved snøfonnene på fjellet ble det også tid til, med fotografering. Framme på Spitsbergseter skinte solen og vi kunne nyte en duggfrisk halvliter utenfor resepsjonen. Kvelden bød på middag, premieutdeling og fotografering av deltagergruppen mot betagende fjellandskap.

Morgenstemning på Spitsbergseter

Dag 4 – Spitsbergseter – Mortens Kro.

Start fra setra tidlig tirsdags morgen, nitti gamle motorsykler over fjellet og ned mot Ringebu. Lange bakker på lavt gir. Nede i Ringebu sier Chiefen – puff – og stopper. Null strøm. En skrutrekker fra plusspolen til gods viser at det spruter gnister, så det er strøm på batteriet. Feilen blir lokalisert til en knekt kabelsko ved batteripolen. Heldigvis skjedde dette rett ved siden av bensinstasjonen, så det var fort gjort å fikse. Fra Ringebu bar det oppover på vestsiden av dalen, frisk kjøring oppover grusveiene. Men vi måtte ganske enkelt gjøre en fotostopp, for i det flotte sommerværet var utsynet over dalen helt utrolig. Under stoppen kom også en lokal kar opp fra huset nedenfor og praten gikk om gamle sykler og i særdeleshet gamle Indianere.

Kaffepause på Øyer.

Turen videre går på gamle veier, på vestsiden av Lågen, forbi kjente trakter fra NIK,s sommertreff på Tretten, og forbi Vesleseterveien, som vi brukte til Hill Climb løype. Kaffepause på Øyer, vaffler og hvile, før turen gikk videre mot Jørstadmoen. Vi fikk prøve noen «opprinnelige» 1919 veiforhold forbi et veiarbeidsområde som krevde sitt av mann og sykkel. Grov pukk og svære hull. Videre på vestsiden langs Mjøsa, fram til Biri, hvor vi måtte ut på E6/Rv.4 et lite stykke, før Gjøvik. Her ble rytterene guidet gjennom byen av lokale krefter og så kom vi fram til Toten hotell (våre tyske venner hadde respekt for dette navnet), og lunch. Fra lunchen gikk turen til Eina og langs Einavannet, fram til avkjøringen opp til Høykorset. Ved Eina hadde vi forresten arrangementets mest dramatiske hendelse. Jørgen Sundberg fikk en punktering på sin Hendeson, og kjørte av veien. Heldigvis gikk det bra med Jørgen, og sykkelen fikk heller ikke veldig store skader. Sykkelen ble brakt til mål på tilhenger.

Gunnar Hop og sønn på Høykorset

Høykorset er et hvilested på pigrimsleden mellom Oslo og Trondheim, og er i dag en dårlig grusvei over Lygna, mellom Brandbu og Eina. Her fikk vi nok en test av mann og maskin, og jeg tror mange ville tenkt seg godt om hvis de var klar over veistandarden. Men opp kom vi og fortsatte videre ned mot Brandbu og kongeveien over Granavollen, søsterkirkene og ned til Lunner, Mylla og Grua. Etter inspirert kjøring gjennom Harestua og Stryken, tok vi fatt på Rv.4 og sjarmørettappen langs østsiden av Hakadal, ned til målgang ved Mortens Kro. På parkeringsplassen var det allerede ankommet mange førere, og alle var storfornøyd med dagens etappe.

Fra lunch på Toten

En stor takk til arrangørstaben for et kjempeflott løp! Alt gikk smertefritt, i hvert fall fra deltagerenes ståsted. Været var selvfølgelig en medvirkende årsak til suksessen, men slik er det jo bestandig på denne typen løp. Vi er prisgitt værgudene. La meg legge til noen andre suksessfaktorer; et veloganisert ritt med, faktisk ganske store utfordringer for deltagerene, både med hensyn til navigasjon og utholdenhet. Dette, i kombinasjon med en fantastisk norsk natur, spennende veier med liten trafikk, gjør det hele til en stor opplevelse. Mange av de utenlandske deltagerene tar med seg dette hjem og sprer norgesreklame i sine hjemland. Og noe av utfordringene for framtidige Trondheimsritt ligger nettopp der; i fordelingen av norske og utenlandske deltagere. La oss håpe man finner en god løsning på dette. Vi ser i hvert fall fram mot 2016.