En rød, langaktig skapning står ved siden av meg. Det er en Indian motorsykkel, klar til start. Men det er ikke liv i den ennå. Alle de underlige remediene mellom forhjul og bakhjul er døde og maktesløse. Det er sylindrene med sine sirkelrunde snoinger, det er den kodak­formete kassen der magneten ligger og det er den blanke for­gasseren, motorsykkelens fordøyelsesorgan.

Men bensintanken er full, og fra den kommer livsvæsken. Jeg skrur kranen opp, hisser litt på flottøren og ser hvordan bensinen flyter over. Så gir jeg med foten kikkstarteren et lite spark, vrir høyre håndtak inn og med det samme våkner livet i maskinen. Det kommer en eksplosjon som lynende rapt følges av flere. Med venstre håndtak skrur jeg gassen på, og eksplosjo­nene kommer så tett at de ikke lenger skiller seg ut enkeltvis. Der er en uendelig rekke av lydpunkter, en lang strek av lyd, som høres som en hissig surr. Hele maskinen dirrer og skjel­ver av iver etter å komme i vei. Men ennå hviler den på stati­vet, og motoren arbeider nyttesløst.

Jeg gjør meg ferdig, slår stativet opp og setter meg på. Den fjærete salen gynger bløtt under meg. Jeg fører et håndtak frem og et annet opp, skrur enda mer gass på … Det tar til å hvine; jeg sitter midt i en kokende hvirvel av lyd som demper suset fra elven nedenfor, og stemmene fra dem som står ved siden av meg. Så fører jeg clutchen langsomt inn, for­hjulet går rundt og maskinen sniker fremover, nordover …På høyre siden står skyggen av motorsykkelen og meg. Men hjulene er ikke runde, de er flatklemte, og av overkrop­pen min er det ikke stort annet igjen enn skuldrene og hodet. Også skyggen tar til å gli. Nå hører jeg at motoren arbeider med hensikt. Den har fått noe å gjøre. En liten stund går det smått på laveste gear, men så slår jeg over på høyeste, og med det samme er det som om eksplosjonene under meg stanser på. De blir mer anstrengte. De støter. Uff! Uff! Uff! sier det.Mer gass. Støtene blir borte. Enda mer gass. Og maskinen sniker ikke lenger. Den flyter, den piler. Og nå tar den til å få rette målet, en jevn, metallisk surr – motorsykkelens enstonige sang. Skyggen ved siden jager lydløst med. Jeg sitter på ryggen av et rødt dyr som eter kilometer og mil, et veldressert kreatur som lystrer de minste vink fra hånd eller fot.

Ennå krøker vi oss langs landeveiene i Sør-Aurdal, en fart gjennom skog, langs elv og under berg, en fart i sol og sval­skygge. Jeg har følelsen av at all verden er på tur imot meg. Se nå telefonstolpene hvordan da farer meg imøte, og dess nærmere de kommer, dess høyere blir de, slår opp over bergknattene og høyt opp på himmelen. Et ørlite øyeblikk står de rett over til høyre – og så er de langt bak, og borte. – En ny stolpe kom­mer. Se på rekkene av stabbesteiner hvordan de defilerer forbi. Surren fra motoren slår tilbake fra dem som en skrapende lyd. Skyggen av sykkelen og meg brekkes og mishandles av dem, jager bortover dem. De har uregelmessige former og farver.

Men landeveien er et trestripet bånd; hjulsporene på begge sider, lysegrå av lett, kjørebanen midt imellom, mørkere. Utenfor hjulsporene står en gressgrodd kant som yrer av blomster. I farten kan jeg se at det drysser hvitt av karve og prestekrave og at det rødmer i en og annen kløver. Men alt jeg ser, det ser jeg overfladisk. Markene ruller forbi som tepper, med rektangulære åkrer som holder på å skyte. Folk har begynt med onna, og når de hører skramlet av motoren, retter de seg og ser. En og annen hest foran en slå­maskin snur på hodet. Fra noen peispiper ryker det, fra andre ikke. Ustanselig skifter det, alt jeg ser. Her og der koker elva så jeg hører susen; andre steder ligger den og dovner seg og er svart. Slik som sykkelen går i dag, støtt og sikkert som et vekker­ur, som en Singer symaskin. Den gynger og gynger under meg, bløtt, bløtt. Bare når det er groper i veien, hopper den, kåt som en fole.

Og i svingene skriker skrallehomet. Fare! ­Fare! – Fare! Maskinen legger seg på skakke, men beholder likevekten. Den går i en jevn bue, svingen rundt. Den øker farten over rette veistubber og super dem grådig i seg. Det kommer en bil imot, et bredt uhyre som fyller veien. Den er full av damehatter, og sjåføren sitter med et hjul mel­lom hendene og glor rett frem. Vi deler veien broderlig, inn­skrenker oss det beste vi kan. Jeg foretar en balanseøvelse ute på grøftekanten, skjeler litt med øynene og får glimtet av et jenteansikt. Så kjører jeg gjennom en gauv av støv, gjennom en stram bensinlukt -:- og så har jeg glemt bilen. En motorsykkel som vil gå, må man elske. En motorsykkel som ikke vil gå, kommer man til å forbanne med hele sin sjels inderlighet. I dag går «den rødhudete», og jeg elsker den.

Luften fra skogen og bergene høljer om meg, kjøler kjæ­lent over ansiktet og suser mot ørelappene. Og den er blandet med parfyme fra nyslått eng. I søledyssene, der veien er blø­tere, kan jeg se merker etter automobilringer, snirklete bånd som følger veiens lengderetning. Det er også merker etter kjerrehjul der, men de er tynne og smale. Det stiger oppover fra Bagn, en halv mils seig stigning. Hvor mange ganger har jeg ikke slitt med en tråsykkel opp­ over der, svettet ut i litervis alt i alt, nå bæres jeg opp, uten å røre beina. Stemplene arbeider litt tyngre, men oppover går det, uten min fortjenestes skyld. Det går forbi bergvegger, der jeg ser Begna et par hundre meter rett under, med tømmer­hauger som har skruet seg fast på en stein eller en bergham­mer. Det er stygge svinger her, krappe, så de nesten danner en halvsirkel. Til høyre har jeg bergveggen, like innpå. Til vens­tre står stabbesteinsrekken, og utenfor den – ja, der er det bare luft. Men jeg slipper å kollidere med noen, for jeg møter ikke andre enn en røyskatt, og den har jorden glefset i seg før jeg vet ordet av. Jeg surrer over en ås med ingen gårder, .treffer en jernbanelinje og følger den.

Et tog kommer etter og jager meg. Det ryker av det, men snart ser jeg ikke mer til toget. Aurdalsbyen er et lite samfunn av hvite hus og embetsfolk. Det er også en middelskole der som har besørget en del av min almendannelse. Med det samme jeg drar forbi, lukter jeg språk, matematikk og naturfag. En av grindestolpene ved veien er uløselig forbundet med den pythagoreiske læreset­ning: for mens jeg engang gikk der med geometrien og pug­get på visdommen om kvadratet på hypotenusen, så rente jeg hodet mot stolpen og fikk en ekstra forhøyning på skallen. – Stolpen klarte seg. Nå har jeg vinden med, og da blir det likesom en innhul tone i sykkelen. Den synes å komme fra bensintanken, og det er noe visst musikalsk ved den. Ute i dalsøkket ligger Aurdalsfjorden og brer seg inn i viker med skog omkring, og rundaktige tømmergrimer glinser silkeblankt i solen. Jeg kjører over en katt. – Hvor, kan være det samme. Jeg er ikke i tvil om at katten kom til et bedre sted, for den gikk med slik rolig samvittighet inn under forhjulet, og da jeg snudde på hodet og så etter den, lå den stille og tilfreds. Jeg kjører også forbi distriktsfengselet, der Valdresdalens forbrytere tar forberedelseskurset for de større anstalter. Det har også hendt at de har gravet hull på fengselet for å komme ut i sola. ..Forbi Leira slår jeg gass av og kjører pent og for­siktig.

Der bor nemlig lensmannen. Hvis det er noen motor­syklist som har glemt det, står jeg til tjeneste med følgende opplysning: forbi lensmenn må man helst ikke kjøre med større fart enn 35 km i timen. Lensmennene er motorsyklis­tens naturlige fiender. Men der hvor det ikke er lensmenn eller politi, kan man kjøre så fort sykkelen bare går. Strandefjorden blinker som falt det ustanselig dråper av smeltet sølv ned på den.

Fagernes er enden på Valdresbanen, og der tømmer den seg for byfolk som skal til fjells for å få farve på seg. En hel del vimser i veien utenfor hotellet så skrallehornet må til med sine arrige skrik igjen. Borte ved opplaget for Valdres skifer­brudd står noen jernbanevogner som ingenting har å bestille, og sprinklene i en hvitmalt stakitt risler forbi meg. Jeg kjører forbi en gullsmedforretning hvis navn meget konsekvent begynner på «Gull» – forbi en moteforretning, en gordonset­ter og en bank, holder på å velte i en sving og tar fatt på veien oppover Øystre Slidre. Øystre Slidre er et dalføre med vann som har samlet seg i bunnen og er blitt til fjorder. Det er et par hoteller oppover der, og jeg ser noen klatter med landliggere. På Heggefjorden sitter noen i en båt og let­ter et par årer som det risler metallblankt av. Andre går fot for fot etter veiene og ser ut som om de venter på en eller annen.

Langt nord under himmelranda gror det opp noen hvite flekker på blå bunn. Det er vinteren som går og spøker midt på blanke julidagen. Det er Jotunheimen.Og veien trekker meg med til værs, mer og mer til værs. Motoren varmer mot høyre leggen som en glohet ovn. Fjorden i dalbunnen synker, skogen vokser nedover og blir svart fjellskog og til slutt orker den ikke følge lenger, men blir stående og se etter meg. Jeg farer bortover en snauklippet jord med kjerringris. Jeg er ved Beitostølen, og der går store bølinger og mange sauer. Bitihødn står som en mørk skygge mot himmelen, og ved en beskjeden seterbu ser jeg to budeier som lager solhylle med hånda.

Det guster svalt nå, ned fra snøfjella. Det er kaldt, så jeg må knappe vindjakka bedre til. Jeg er kommet nesten jevn­høyt med den snøen som. har et evig liv, høyere enn havet.Luften fra skogen og bergene høljer om meg, kjøler kjæ­lent over ansiktet og suser mot ørelappene. Og den er blandet med parfyme fra nyslått eng. I søledyssene, der veien er blø­tere, kan jeg se merker etter automobilringer, snirklete bånd som følger veiens lengderetning. Det er også merker etter kjerrehjul der, men de er tynne og smale. Det stiger oppover fra Bagn, en halv mils seig stigning. Hvor mange ganger har jeg ikke slitt med en tråsykkel opp­ over der, svettet ut i litervis alt i alt, nå bæres jeg opp, uten å røre beina. Stemplene arbeider litt tyngre, men oppover går det, uten min fortjenestes skyld.

Det går forbi bergvegger, der jeg ser Begna et par hundre meter rett under, med tømmer­hauger som har skruet seg fast på en stein eller en bergham­mer. Det er stygge svinger her, krappe, så de nesten danner en halvsirkel. Til høyre har jeg bergveggen, like innpå. Til vens­tre står stabbesteinsrekken, og utenfor den – ja, der er det bare luft. Men jeg slipper å kollidere med noen, for jeg møter ikke andre enn en røyskatt, og den har jorden glefset i seg før jeg vet ordet av. Jeg surrer over en ås med ingen gårder, .treffer en jernbanelinje og følger den. Et tog kommer etter og jager meg. Det ryker av det, men snart ser jeg ikke mer til toget. Aurdalsbyen er et lite samfunn av hvite hus og embetsfolk. Det er også en middelskole der som har besørget en del av min almendannelse. Med det samme jeg drar forbi, lukter jeg språk, matematikk og naturfag. En av grindestolpene ved veien er uløselig forbundet med den pythagoreiske læreset­ning: for mens jeg engang gikk der med geometrien og pug­get på visdommen om kvadratet på hypotenusen, så rente jeg hodet mot stolpen og fikk en ekstra forhøyning på skallen. – Stolpen klarte seg.

Nå har jeg vinden med, og da blir det likesom en innhul tone i sykkelen. Den synes å komme fra bensintanken, og det er noe visst musikalsk ved den. Ute i dalsøkket ligger Aurdalsfjorden og brer seg inn i viker med skog omkring, og rundaktige tømmergrimer glinser silkeblankt i solen. Jeg kjører over en katt. – Hvor, kan være det samme. Jeg er ikke i tvil om at katten kom til et bedre sted, for den gikk med slik rolig samvittighet inn under forhjulet, og da jeg snudde på hodet og så etter den, lå den stille og tilfreds. Jeg kjører også forbi distriktsfengselet, der Valdresdalens forbrytere tar forberedelseskurset for de større anstalter. Det har også hendt at de har gravet hull på fengselet for å komme ut i sola. ..Forbi Leira slår jeg gass av og kjører pent og for­siktig. Der bor nemlig lensmannen. Hvis det er noen motor­syklist som har glemt det, står jeg til tjeneste med følgende opplysning: forbi lensmenn må man helst ikke kjøre med større fart enn 35 km i timen. Lensmennene er motorsyklis­tens naturlige fiender. Men der hvor det ikke er lensmenn eller politi, kan man kjøre så fort sykkelen bare går. Strandefjorden blinker som falt det ustanselig dråper av smeltet sølv ned på den.

Fagernes er enden på Valdresbanen, og der tømmer den seg for byfolk som skal til fjells for å få farve på seg. En hel del vimser i veien utenfor hotellet så skrallehornet må til med sine arrige skrik igjen. Borte ved opplaget for Valdres skifer­brudd står noen jernbanevogner som ingenting har å bestille, og sprinklene i en hvitmalt stakitt risler forbi meg. Jeg kjører forbi en gullsmedforretning hvis navn meget konsekvent begynner på «Gull» – forbi en moteforretning, en gordonset­ter og en bank, holder på å velte i en sving og tar fatt på veien oppover Øystre Slidre.

Øystre Slidre er et dalføre med vann som har samlet seg i bunnen og er blitt til fjorder. Det er et par hoteller oppover der, og jeg ser noen klatter med landliggere. På Heggefjorden sitter noen i en båt og let­ter et par årer som det risler metallblankt av. Andre går fot for fot etter veiene og ser ut som om de venter på en eller annen. Langt nord under himmelranda gror det opp noen hvite flekker på blå bunn. Det er vinteren som går og spøker midt på blanke julidagen. Det er Jotunheimen.

Og veien trekker meg med til værs, mer og mer til værs. Motoren varmer mot høyre leggen som en glohet ovn. Fjorden i dalbunnen synker, skogen vokser nedover og blir svart fjellskog og til slutt orker den ikke følge lenger, men blir stående og se etter meg. Jeg farer bortover en snauklippet jord med kjerringris. Jeg er ved Beitostølen, og der går store bølinger og mange sauer. Bitihødn står som en mørk skygge mot himmelen, og ved en beskjeden seterbu ser jeg to budeier som lager solhylle med hånda. Det guster svalt nå, ned fra snøfjella. Det er kaldt, så jeg må knappe vindjakka bedre til. Jeg er kommet nesten jevn­høyt med den snøen som. har et evig liv, høyere enn havet.

Men nå glir jeg også over ryggen – og foran ligger jøtnemes heim, med Vinstervatnene ute i sydøst, flytende som brånet tinn i julikvelden, og lenger nord står Synshødn, kobberrød av sol som dør. I lange, makelige hellinger bærer det nedover mot fjell­sjøen Bygdin. Sykkelen går med sin egen tyngde, stilt og uten motorkraft. På hotellet er de ferdige med kveldsmaten, og det lukter etter den; det lukter fisk borte ved kjøkkenet. Men ute på verandaen lukter det fin sigar. – – ­

Og det blir sent, og det står en gloende måne på Bitihødn. Det blir enda senere, og turistene går til ro. Kristiania går til ro, og Jotunheim er alene. Da hører jeg en elv som går ut av Bygdins grønne brevann. Og i nattestillheten hvisker den om fjell og fred og ødemark.

Mikkjel Fønhus – 1919